Tid å hausta inn (2)

Det sankes sau! I dag sanka jeg egenhendig fire voksensauer og syv lam ved å åpne ei grind i utmarksgjerdet og gå to skritt til sides så de kunne spasere inn til meg, men vanligvis er det jo litt mer jobb og man blir godt kjent i plantefeltene. Etter den første sankerhelga har vi kontroll på cirka halvparten av besetninga, og det er slettes ikke så verst, sjøl om det murres om ynkelige lammevekter.

I fjøsen er det hjerteskjærende separasjonsscener når lam og mødre blir sortert hver for seg, men alle de jeg tok imot i mai er jo store nå og i stand til å ta til seg både gras og fôrmel, de trenger ikke mora lenger. Voksensauene tar stort sett adskillelsen med knusende ro, de skal opp i marka igjen på husmorferie etterhvert og husker kanskje det fra i fjor. Lammene fortviler i noen timer, men ikke lenge - i skrivende stund står det noen få og whiner ved fjøsdøra (som bror min ifølge far min ville ha ordlagt seg), men de fleste har forsona seg med sin skjebne og beiter pent innafor strømgjerdet som om de aldri hadde gjort anna.

Og så skal det velges ut hvem som skal sendes til slakting. Det er en matematisk uunngåelighet: Det er verken plass eller mat til hundrevis av sau i fjøsen om vinteren, og hvis nye avlsdyr skal inn må noen av de gamle ut. 2004-generasjonen har vært de eldste i år, men nå strykes de med hard hånd, får "S" på lista og rød strek i panna. Det var det verste jeg visste da jeg var lita, å måtte stå der med den røde tusjen og være den som skriver under på at kloke, fine, feilfrie sauer skal slaktes bare fordi de er eldst. Det kjennes ikke mye bedre nå, for å være ærlig, men det er jo en del av det.

(En annen ting er hva som skjer etter at dommen er falt: Slakteriet på Sortland er nettopp blitt nedlagt fordi det visstnok skal være penger å tjene på å kjøre alle dyr i lastebil til Målselv. Der har Nortura bygd opp et anlegg som ikke heter slakteri engang, men FABRIKK, og på den fabrikken produserer de altså kjøtt. En knirkefri produksjonslinje avhenger av at råvarene er utstyrt med digitale øremerker, men siden det bare er et par år siden RFID for sau ble oppfunnet er det slettes ikke alle slaktedyrene som ble merka digitalt som nyfødte. Dermed må de altså stikkes nye hull i ørene på nå, før de skal stables i dyrebilen og transporteres i timesvis, sjøl om de har alminnelig merke i begge ører fra før. Forbanna unødvendig dyreplageri.)

Noe ser annerledes ut

og det er kameraet! Jeg har hatt et Oppdrag i dag, for Jannik og Ine som SKAL flytte til Trondheim (hurra!) men som for øyeblikket er på et annet kontinent og har problemer med å komme seg på visninger. Dermed har jeg nå vært og snakka svært pent om dem til ei gammel dame samtidig som jeg avfotograferte alle rom i leiligheten hennes, og siden det finnes situasjoner der det ikke passer riktig like bra med 50 mm manuellfokus var det på med gammelobjektivet igjen. Nå ligger kameraten der og er plutselig blitt merkbart mer potent, jeg husker ikke at det så så komisk ut før..!

Vel, jeg kan jo fort få gjort noe med det. I morrakveld er jeg invitert på en kjapp klatrefest hos min yndlingsgeolog, og da kan det jo være at det kan bli aktuelt å trene på fokusering igjen. Erfaringa så langt tilsier at folk har det med å bli litt rare i fjesene sine når man sitter der og fokuserer og fokuserer på dem, det hjelper visst ofte med litt øl og kanskje flere folk tilstede.

(Hva, forklare hva jeg har på en klatrefest å gjøre? Jo, jeg er blitt høytidelig invitert, med forsikring om at det kommer slettes ikke til å bli noe klatring, for det er nemlig bare et påskudd, og så skal det ifølge arrangøren være "kjekke unge mennesker" der! Så det ser jeg fram til, man kan jo ikke få for mange kjekke unge mennesker.)

Men festskjemaet er litt stramt, altså, for det er mye pakking og rydding og ordning og vasking av kopper som må skje før sekstida i morra hvis jeg skal få maksimert antall timer sosialisering før klokka blir halv tolv og nattoget går til Fauske! Det er nemlig FERIE igjen for en fleksitidkontorist, og opplegget er lovende: Først heim og møte sau på tur ned ifra marka, inspisere den nyutsprungne bakeribedriften som jeg har skrytt sånn av til alle og kanskje til og med få feira litt bestefarbursdag om noen har planer om sånt. Deretter fly helt til Helsinki for å avlegge den lokale leserkretsen et besøk, sånn som alle vellykkede internettpersonligheter må passe på å få gjort fra tid til annen, og ta skikkelig mange nærbilder av dem mens de ser ukomfortable ut. Til slutt tilbake til Trondheim så tidlig at jeg ikke går glipp av mer enn TO lørdagsbarnetimer og én orkesterøvelse! Jeg gleder meg til alt og er godt fornøyd med at det faktisk ble noe av planen.

...

Nå er det pinade blitt natt igjen, jeg får vel gjøre noe med det. Ha det så lenge, nesten alle, vi sees snart!

Pøbelstreker I

Ny serie!

Tid å hausta inn

I går fikk jeg tomater i posten! Og agurker og erter og brokkoli og noe som kanskje er ei nepe. Men nå var det ikke det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om, som dere kanskje gjetter ut fra illustrasjonen, for det her er nemlig rips, og de vokser i huseiers hemmelige hage. Hun påstår at hun ikke får dem oppspist sjøl, så i går var jeg en runde i buskene og plukka så mye jeg fikk med meg. Deretter kokte jeg gelé til langt på natt, og den ser ut til å ha blitt presis like vellykka som i mine ripsgeléglansdager på nittitallet.

Og så har jeg fått testa nylinsa på ekte levende mennesker nå! Det er et lovende prosjekt. Siden jeg prøver å la være å legge ut bilder av folk som ikke vet om at de risikerer å ende opp på internett, så får dere bare tro meg på mitt ord...

Brauteuke 2010

(Sånn her bruker nemlig Sanja å gjøre det når hun er ferdigseilt, bare at hun kanskje ikke velger MS Paint... Tallene viser rekkefølgen på overnattinger, men det skjønte dere kanskje. Klikk, så blir det muligens større?)

Manuellterapi

Det var slettes ikke lett å finne seg til rette i byen igjen, viste det seg. Alle kjenninger er borte på jobb og felt og ferie, arbeidsmoralen er lav og hele Trondheim er overtatt av overstadige 20-åringer i puljer på ti etter hver sine faddere. Jeg har kjeda meg litt, rett og slett, etter konstant sosialisering i ukesvis.

Men heldigvis finnes det et botemiddel mot surk og depp, kjent og velprøvd av småbarnsforeldre og folk i sine respektive panikkaldre: Jeg har kjøpt meg en ny leke! Den kommer fra en fotobutikk og er et 50-millimeters fastobjektiv (f/1,8) uten autofokus. Mulighetene er mange, nå kan jeg for eksempel fotografere uskarpt i nær sagt hvilke lysforhold som helst, men egentlig var motivasjonen at uten zoom og vidvinkel blir jeg pent nødt til å ta nærbilder! Braute-Ragnhild hadde 50-mm-objektiv med på seiltur og endte opp med fabelaktige actionportretter, det var da jeg skjønte at dette var noe å ha.

Spørsmålet nå blir om jeg kommer til å mestre denne manuellfokuseringa etterhvert, eller om jeg burde ha brukt ganske nøyaktig dobbelt så mange penger på linse med fokusmotor. Inntil videre håper jeg på det første, for folk har da beviselig lært seg å fokusere før, og så håper jeg at omgangskretsen min vender tilbake etterhvert så jeg får noen å øve meg på å ta bilder av!

Braute Braute Braute

Det her blir ikke lett. Jeg har gjenoppdaga min absolutte favoritt blant alle former for friluftsliv: Råseglferie uten motor. Jeg har sovet på en planke hver natt, jeg har hatt vondt i hele kroppen hver dag, hendene mine ble dobbelt så store som normalt, jeg er full av blåmerker som jeg ikke husker hvor kommer ifra og jeg endte bokstavelig talt opp med gnagsår i rompa. Hvordan skal jeg kunne formidle til noen som ikke allerede kjenner til fenomenet fra før at dette har vært den beste uka av alle og at jeg kunne ha fortsatt en måned til? Jeg prøvde på jobb i dag, det var fåfengt, de bare flirer og tror meg ikke.

Kanskje jeg må ty til ei anna tilnærming. Hva om jeg forteller at jeg har vært på tur med ni andre folk fra rundt omkring i landet og fra vidt forskjellige fagfelt, der ikke så mange kjente hverandre i utgangspunktet, der bare halvparten hadde noe særlig seilerfaring, der aldersspredninga var jevn og ganske brei fra 18 til kanskje 45, men der alle stilte med nøyaktig samme innstilling om å ha det fint på tur, der alle deltok på like fot, der alle viste seg å være spennende og trivelige mennesker som det var lett å være sammen med, og der til og med de tre som lå hver sin dag med spysjuke oppsummerte uka som usedvanlig bra?

Jeg skulle gjerne fått til å beskrive opplevelsen av å kanskje ikke flytte seg veldig langt i luftlinje, målt i fossile brenselsskritt, men likevel spenne over så mange ulike vær- og vindforhold på én dag at man husker den som minst tre, og den plassen man ender opp er grunnleggende forskjellig fra der man var sist, og man tror ikke ei naturhavn kan bli finere, men så kommer neste dag og det viser seg at man har tatt feil.

 (Foto: Frode Røynesdal)

Nakenbading over 400 meters dyp og lufttørking mens vi siger forbi fergekaia som er full av bobiler. Røverhistorier om brugde og håkjerring. Jollepiruetter i morild etter at bålet flør over så man pent blir nødt til å ta kveld. Engelske flapjacks og avanserte sjokoladekaker, sove som ei prinsesse under toppseilet i framskotten, GPS som egentlig bare brukes til å måle farta når man ror. Innøving av synkronvinking til måpende turistfiskere i skodda. Høytlesning, fløytespill og Vømmøl. Verdens største blåbær på Stor-Fosna, der de riktignok må betales for med flått i hopetall. Lysking i fjæra i solnedgang for å få flåtten vekk!

Og dessuten: Mestring. Å få bekreftelse på at man faktisk fortsatt kan råseglfaget godt nok til å gjøre nytte for seg ombord under de fleste forhold (sjøl om det jo ble anledning til å teste ut min nye sjøsjukestrategi 'spy med et smil', til stor beundring fra det øvrige mannskap), å få anerkjennelse fra dem som virkelig kan det. Følelsen av å vite hva som skal gjøres! Eller i det minste å forstå hvorfor noe skal gjøres, når ordren kommer.

Det blir ikke bedre enn dette, virkelig ikke. Utfordringa nå er å få litt mening ut av by- og kontortilværelsen igjen...