Tjuende toktdag: Landlov

 

De hadde øl i Bodø, viste det seg, og whisky også, men det var i går. I dag er den nye toktlederen kommet ombord og Korallreven er reist heim, men de reservedelene blei det verre med. Den ene pakken viste seg å ikke være sendt, den andre inneholdt noe som ikke var bestilt og som slettes ikke kan brukes. Nå roper stuerten til middag og vi ligger til kai fremdeles, jeg går opp og finner ut hva beslutningstakerne er kommet fram til.

Attende toktdag: The botten is nådd

I MORRA er det bare EI UKE til toktetappen er OVER og jeg kan GÅ I LAND. Der skal jeg BEVEGE MEG UTENDØRS, SPISE GROVBRØD, TREFFE ANDRE FOLK og generelt GJØRE TING som IKKE er å følge med på enten en havbunnsvideo eller en seismikklinje.

Det skal bli deilig. I morrakveld skal vi forresten til Bodø, sies det, for å få ny toktleder og reservedeler til kameraet (alle veddemålene våre blei gjort til skamme, det har nemlig ikke kræsja siden forrige tirsdag), og det tenker jeg også blir bra. Kanskje de har øl der, til og med.

Etter det: Bare ei uke igjen.

(Og forresten så er det tross alt marginalt bedre å stirre på grusholdig sand på en dataskjerm enn å bare ligge i ro og vente på at kulingen skal gi seg. Klokka fem i morges regna jeg ut at av de siste tredve timene hadde jeg sovet i tjueen.)

Tiende toktdag: Nede på bunnen i det mørke hav

...sitter en liten djevel og ødelegger elektronikk. På to og en halv kilometers djup holder vannet minusgrader og trykket er ekstremt (noe sånt som 250 atmosfærer, blir det vel), så underlige ting kan skje med kamerariggens mange komponenter. Ti sekunder etter landing på toktets første djupstasjon gikk skjermen i svart og kameraet måtte opp på dekk igjen for å bli studert – der virka alt fint igjen. Teknikerne skifta noen deler for sikkerhets skyld før neste dykk, men da vi skulle starte nytt opptak på bunnen var det zoom og tilt og fokus som var borte. Nå er det ikke bare bare å drive og hive instrumenter flere tusen meter opp og ned i ei handvending, maksfarta på vinsjen er én meter i sekundet og det blir dermed halvanna time venting for hvert nye forsøk, så i dette tilfellet endte vi med å kjøre videotransektet likevel. Biologene ble nødt til å ta artsbestemmelsene på gefühlen, men det er bedre enn ingenting. 

Her er kamerariggen: Et dreibart hovedkamera, to lyskastere, tre bein, fire laserprikker for avstandsbedømming og sikkert mer enn fem andre avanserte detaljer

Her er videorommet der bildene kommer på skjerm i sanntid og der alle sitter og roper latinske navn så høyt de kan

Her er det noe som har gått til helsike igjen, kanskje det hjelper å ta ut alle ledningene denne gangen?

Ellers er det jo spennende med djupstasjoner! Der nede bor det sjøanemoner som kan klatre og halvblind rumpetrollaktig fisk som angriper alt rundt seg når de merker at det er noe ukjent i nærheten, og så er det plenty med geologiske utfordringer. (En loddrett vegg av knallharde, kompakte sedimenter full av stein og blokk midt i en endeløs flat slam-ørken to hundre kilometer fra land?) Da det var mannskapsskifte på Sortland i går fikk vi NRK ombord, og i dag har de begynt å lage Ut i naturen-program om oss, men foreløpig er jeg redd biologene har stjålet det meste av showet. Hvis det de tok opp i dag blir med i programmet får dere kanskje se vakthavende geolog Elvenes i rollen som "menneske som sitter bakerst og holder kjeft fordi hun ikke har mikrofon og dessuten er redd for å si noe teit på TV, men som skulle ønske at det kom fram at hun faktisk utfører en viktig oppgave likevel".

...Oi oi klokka er snart ti. I morratidlig kan det godt hende at de er begynt med gjørmeprøvetaking når jeg står opp, da blir det action - nå må jeg sove. Men forresten så vil jeg først ha bokført at i dag har jeg sykla på trimsykkel for alvor for første gang i mitt liv, og at det er det aller kjedeligste jeg kan huske å ha vært med på siden vitenskapsfilosofidelen av exphil. Romaskinen var bedre! Min treningsapparatdebut er altså et faktum.

Niende toktdag: Potetopptaking!

Se, det var vel ei avveksling jeg ikke helt hadde regna med.

Åttende toktdag: Yttersida av Lofotveggen

Jeg er kommet litt på etterskudd, men det er et innlegg som må være med for kontinuitetens skyld! Det blir den neste posten, altså, dette her er mest bare et bilde fra søndagsmorraen klokka sju.

Og jeg skulle jo ha brukt litt tid på å skrive tekst og greier, men i dag er det ekstra viktig med skjønnhetssøvnen, for det hevdes at det kommer til å være NRK-kameraer i videorommet klokka fire i morratidlig.

Fjerde toktdag: S-k-ø-s-k-u-k-k

Dette kommer egentlig omtrent ett døgn for seint, for i dag har jeg nemlig klart meg bra og spist alle måltider og ikke engang spydd. I går var det verre, men da var jeg ikke i stand til å så mye som tenke på et tastatur - jeg fikk imidlertid gjort meg noen interessante observasjoner rundt fenomenet sursøt saus.

Men toktet går bra! Det er nordavindskuling etter meldinga (men vanskelig å holde rede på himmelretningene uten landkjenning), og mer sjø enn jeg noengang har vært utsatt for før, tror jeg, så vi har måttet avbryte multistrålekartlegginga og nå kjører vi video for alle penga. Med litt hell kommer det noen dokumenterende bilder etterhvert? Jeg har vært teit og lagt igjen UV-filteret til kameraten heime, det som jeg bruker for å beskytte linsa mot meg sjøl, så nå er det såvidt jeg tør å ta av dekselet. Men det skal bli bilder, altså, senere. Først har jeg tenkt å legge meg igjen!

Andre toktdag: Bare litt folkeopplysning først

Det er om å skynde seg med oppdatering mens det er finvær så man ikke blir dårlig! Alt var vel på Røstbanken i natt, nå er vi forbi den og driver og fyller inn noen hvite flekker på kartet med nye multistråledata. Det betyr et par døgn med sakte og systematisk gange fram og tilbake mens ekkoloddet går – her vi er nå er det borti 1700 meter djupt og da blir visst avstanden mellom linjene noe sånt som 5 km. Multistråleekkoloddet er mitt yndlingsinstrument, det sender ut lydimpulser i vifteform under båten og produserer tredimensjonale bilder av havets bunn. Det er vanvittig stilig, og den dagen jeg for første gang fikk se multistrålebatymetri fra Vestfjorden var faktisk den dagen jeg fant ut at jeg skulle bli maringeolog. (Det var i april 2005, for den som måtte lure på det.)

Jeg har vært litt i tvil om hvor pedagogisk jeg skulle legge opp denne toktblogginga? Det er en balansegang, det her, det er fort gjort å ramle ned på belæringssida når man egentlig helst vil underholde. Men så er det kanskje sånn at det er interessant å få vite hva som egentlig er grunnen til at jeg skal sitte ombord i en kjempestor båt i fire uker og få senga redd opp og alle måltider servert på Statens bekostning, så det kan kanskje forsvares å bruke et kjapt avsnitt på harde toktfakta. 

Altså:

• Jeg er ombord i Havforskningsinstituttets største forskningsfartøy - 77,5 meter langt, 4000 bruttotonn, bygd i 2003, oppkalt etter en havforsker som het Ossian til mellomnavn. Skuta er det mange til i, her er cirka syv biologer og fire teknikere og en kjemiker og to av mine egne gjørmeforskerkolleger i tillegg til meg, og så er det dobbelt sett offiserer og dekksmannskap for døgnkontinuerlig drift, og dessuten stuert og oppvasker og noen som altså kommer og rer opp senga på lugaren din når du minst venter det.
  
  
• Oppdraget er å gjennomføre geologisk og biologisk kartlegging av et område på noe sånt som 20.000 kvadratkilometer sørvest for Lofoten. Jeg kan prøve å legge ut et kart, om båndbredden lar meg få lov...
  

  
• Kartlegginga foregår først og fremst ved hjelp av video. Vi har en avansert kamerarigg med tusenvis av meter kabel, den skal senkes ned til bunnen på et par hundre stasjoner vi har plukka ut på forhånd og slepes etter båten i 700 meter lange transekter. Filmen viser hva bunnen er lagd av, det skal geologene tegne sedimentkart over etterpå, og dessuten er bildet så høgoppløselig at biologene skal kunne kjenne igjen hvert enkelt dyr vi treffer der nede. Så de teller dem og klassifiserer dem, og seinere kombineres alle dataene i en modell som viser «naturtyper» i området – her er bunnen sånn og sånn og du kan forvente at alle disse artene lever her. 
   
• I tillegg har vi et førtitalls stasjoner der det skal hentes opp ekte gjørme på dekk. Her er det en rekke forskjellige prøvetakere som skal til bunns og opp igjen, og biologene skal fange alle dyr enten de lever nedgravd eller tror de sitter trygt på en stein, mens geologene forsiktig skal skjære gjørmesylindere i skiver for å kunne analysere hver enkelt centimeter nedover i slammet og finne ut om innholdet av tungmetaller og miljøgifter har forandra seg over tid. Og så er det et siste uvurderlig geolog-instrument: Det bunnpenetrerende ekkoloddet Topas. Topasen er en såkalt pinger som sender ut en lydimpuls med litt lavere frekvens enn et alminnelig ekkolodd, og det betyr at ikke hele signalet reflekteres tilbake fra bunnen, men at noe trenger lenger ned i sedimentene og gir en refleksjon som kan vise for eksempel hvor djupt det er ned til fjellet under ei overflate av sand, og hvordan sandavsetninga har bygd seg opp over tid. Topas-dataene forteller oss altså om det vi ser på videoen er representativt for bunnen i området eller om det bare er for eksempel et tynt sandlag over slette berget, noe som er vesentlig for den som skal tegne pålitelige kart.

Okei, da skulle dere ha oversikten over hva vi holder på med! Men for øyeblikket har vi god tid, altså, vi som ikke er ekkolodd-operatører. Biologene skrur sammen prøvetakere og pakker ut sprit og formalin, snart skal de ha forelesning om hva slags dyr de regner med å se på video. Geologene har en arbeidsstasjon å sette opp, men det må vente til han som vet hvor verktøyet er våkner, og så prosesserer vi seismikk og pusler med egne greier. Det er satt opp ei skiftordning og den blei ikke 6+6, takk og lov for det: Nå framover kommer jeg til å mer eller mindre følge døgnrytmen til min mor steinovnsbakeren og stå opp til klokka fire hver morra, så er det frivakt fra tolv til fire på dagen, så er det jobb fra fire til åtte på ettermiddagen, så er det kveld. Det skal jeg vel kunne leve med, tenker jeg.

Og forresten så er det strålende sol og jeg har sett den første havhesten. Ikke ser vi land og ikke har vi mobildekning, forholdene er ypperlige for kartlegging, og når ikke engang jeg er sjøsjuk, så vet jeg at ingen av de andre er det heller - fine greier! Måtte det bare holde seg sånn.