Gammelt nytt fra Jotunheimen

Nå er det vår og elvene i Innherred går tjukke og leirgrønne, jeg ser dem fra toget når jeg trosser alle geofarer for å få servert middag på Straumen en kveld. Det er en skummel narkis i vogna, han er sjuk og høglytt og plager stakkars tenåringsjenter (du ska bære pass dæ, kjerring, æ har revolver), men etter Åsen er han borte og da går det an å konsentrere seg om analog-blogging på store kopiark jeg finner i kontorsekken. Siden det snart er ei uke siden mor mi ringte og anklaga meg for å ha SLUTTA, så er det vel dags for å få formulert de siste billedtekstene fra den ferien som forlengst er forbi. Så her går? (Men jeg er ikke på toget nå lenger, nå er jeg på sofaen i Fyrstikkeska og her har jeg både internett og et kopiark som jeg kan skrive av.)

Altså: Bilder.

Jeg har kvikklunsj-åkleet fra veggen over ei av talløse Vågå-senger.

Jeg har utsikten mot en Glittertind som er himla langt unna i finværet, om det kanskje er lett å lure seg sjøl med at toogeihalv mil, det er da slettes ikke noe å rynke på nesen av, spesielt ikke når det er første dag og ingen har fått gnagsår enda og blitt lei og sliten, og ikke holder det på å bli mørkt, og ikke har Turistforeningens bandvogn kommet åmende opp gjennom Veodalen og plukka med seg alle de som virkelig ikke syns det var så artig i det uendelige sporet lenger og heller ville rekke betjenthyttemiddagen.

Jeg har noen tilfeldige folk på tur ned fra den samme Glittertinden dagen etter, i det samme finværet, jeg blei nødt til å stoppe dem siden de var så fine og jeg kan vel ha kommet til å si noe sånt som at det her blir et blinkskudd som jeg skal tjene meg rik på å selge til blader og nettsider (men nå fikk dere det helt gratis her isteden).

Jeg har utsikten fra 2460 meter med eller uten bre, med noen søsken som baser hverandre på trygg side av toppskavlen (huff) og andre søsken som står sivilisert i ro og fryser, og antakeligvis med kameraet pekende i retning Galdhøpiggen sjøl om opplysningene rundt dennes eksakte geografiske posisjon hadde vært litt mangelfulle på oppturen.

Jeg har et øyeblikk fra egen nedkjøring, da jeg en stakket stund lå nesten først i feltet og det foreløpig ikke var noen som hadde måttet vente på meg (jeg kjører nemlig en strikt overlevelsesstrategi når jeg skal ned fra fjell, og den har funka utmerket så langt - eneste aberet er jo at reisefølget blir kalde og sultne og begynner å kjede seg og lure på om det kanskje kan spøke for middagen denne dagen OGSÅ...).

***

2012-skisesongen var over rundt 14. april, leser jeg meg fram til, og nå når Jonathan har vært på besøk helt fra Svalbard og skifta dekk på sykkelen min og når det bare er et par dager til første del av årets skjellsandtokt (ikke med meg, for jeg sparer min innsats til rundt søttendemai) og når gåsa ploger i vei med stø kurs mot Frosta og når huseieren har funnet blåveis i bedet, så tenker jeg vel kanskje at det er på tide å sette strek for vinterbildene i år. Skjønt jeg mener å huske at det var noen som trua med en aller aller siste tur i helga, så hvem vet?

Ett eneste representativt påskebilde før det blir for seint

Abspazierung

 

Det heter ikke det.

Men på fredagen gikk det ikke an å være på jobb, da blei jeg isteden nødt til å tvinge en sjuk mann til å ta meg med opp på et Levanger-fjell. Og det var et utmerket bytte, enn at jeg ikke gjør det hver dag. (Det er bare for at det ikke er så mange Levanger-fjell å ta av.)

Etterpå var det mer finvær, og jeg fikk et nytt bekjentskap som er miljøaktivist og kompis med hotellkonger, og så var det handballkamp for Jenter 12 (10-9 til bortelaget), og kapp-sudoku, og sjampanje i rødvinsglass, og jeg blei gjenkjent på coopen i Verdal av en geografistudent fra 2003, og enda en skitur gikk i retning et Fosen-fjell og var like fin, og dessuten med bål. Til sist var det musikklinjeforestilling med lettkledte attenåringer i Inderøy kulturhus, inkludert en smaksprøve på forståelig skepsis fra voksne damer - men det er jo sånn som hører til i kategorien for stek som skal tåles.

Og tilbake på kontoret var det fortsatt altfor fint vær, men i det minste er det skidag på onsdagen.

(Det var på tide med noen bilder igjen, bare bær over med at alle turene ser akkurat likens ut for tida.)

Salman e sungen

I dag har jeg fulgt en begravelse på webkamera.

Jeg skjønner at det høres ut som et groteskt tilfelle av kikkermentalitet, og det er pinlig å skrive om og jeg vet ikke engang om jeg tør å innrømme det overfor folk som faktisk var der, men sånn blei det. I Vågå kommune tar de bilde av kirka si annahvert minutt og legger det ut på internett, og jeg gråt på kontoret da jeg oppdaterte nettsida og det plutselig var blitt svart av folk på kirkegården.

Det var selvfølgelig ikke noen hvilken som helst begravelse, jeg visste om den fra før. Anne Marie var mora til Ivar og døde nå på mandagen, og hadde det ikke vært for min relativt velutviklede sans for hva som Passer Seg kombinert med min generelle ubrukelighet i sørgelige settinger så kunne jeg vel ha fått en plass i gravfølget, jeg óg. Men vi treftes aldri, for sånn blei det ikke, og skal man først gråte over noen man ikke rakk å møte så er det like greit å gjøre det for seg sjøl og ikke foran ei heil slekt man heller ikke kjenner, tenker jeg.

Likevel.

Det blei en dag med mye fundering rundt døden. Mest på dem som plutselig og uavvendelig får den en generasjon nærmere enn det jeg har måttet forholde meg til hittil (så heldig har jeg vært), og som straks må til med å fatte beslutninger om salmevalg og dødsannonse og om hvem som skal si ifra til hvem så ikke noen av søskenbarna blir avglømt og ikke får vite om dødsfallet før de tilfeldigvis ringer avdødes mobiltelefon dagen før begravelsen. Mye på minnestunder og på hvor fine de er, når folk holder taler om ting som kanskje skjedde for seksti år siden og fortsatt får forsamlinga til å både flire og gråte sånn at det blir vanskelig å synge allsanger etterpå på grunn av alle følelsene. En del på mine egne døde, som det gudskjelov ikke er så mange av foreløpig, og på hvordan verden kunne ha vært hvis den hadde vært bare litt annerledes, for eksempel hvis det bare var de slemme som fikk kreft eller bare de ensomme som blei demente.

Men ikke minst på de som lever og som man kan ringe til for å forsikre seg om at jada, alt er i orden med hus og heim og med Inger og bestefar og katta og bedriften, og visstnok også med ham som ikke vil vedkjenne seg geolog-søstra si når han er på feltarbeid med barske finske gullgravere. Og om man ikke ringer dem, så lar de vel høre fra seg hvis de syns det går for lang tid mellom bloggoppdateringene, iallfall!

Inte bromsa, inte svänga

Johan forteller at da han dreiv og vokste opp i Luleå, så sykla de rundt hele vinteren uten å ha hørt om piggdekk. (Det hadde vel forresten ikke vi heller, når jeg tenker meg om, men så så jeg bare én eneste vintersyklist hele oppveksten, og ham flirte vi av.) Det er visst bare et par tommelfingerregler som må huskes, jamnfør innleggstittel, så er det fritt fram for å trø i vei på isen!

Dette tenker jeg mye på på tur fram og tilbake til Lade om dagen. Og jeg har piggdekk, de er til og med nye og har blitt sykla ordentlig inn på tørr asfalt mellom oktober og februar, og ferden går strålende på slett blankis forbi utlendinger og damer over førti som stavrer seg fram på broddene sine - det er helt klart mye bedre og triveligere med kontrollert piggsykling på is enn med hjertet i halsen med byskoene på.

Så lenge forholdene ligger til rette for det, selvfølgelig. Nå, nemlig, nå er det ikke lenger noen slett is å oppdrive mellom heime og jobb, nå er det kulekjøring og spor og potetmel hele veien. Det er som å sykle på en glatt eggekartong, og så tilsier visst fysikken at pigger ikke biter like bra (eller i det hele tatt) når isen ikke er rett under hjulet og dermed vekta mi, men isteden kommer uventa inn fra sida. Det blir lite framdrift og mye konsentrasjon! Jeg er sikker på at vi som møter hverandre på sykkel om morraen ville gitt hverandre anerkjennende nikk om det bare hadde vært forsvarlig å løfte blikket fra veien et sekund.

Og hadde jeg ikke sett så klart og tydelig for meg at jeg til slutt detter og knuser alt av verdisaker som måtte være i sekken, så hadde jeg kanskje hatt vinterterrengsyklebilder å underholde med, men det får heller være. Det er et anna personlig grensesprengende vintereventyr som også ser ut til å bli stående udokumentert, dessverre, og det har å gjøre med mine første skøyter som jeg har gått på for første gang! Johan skulle vise meg hvordan man gjør, men siden jeg var den første han hadde møtt som ikke engang hadde noe begrep om hvordan man får start, så blei det ei lita utfordring. Han hadde heldigvis med seg barnevogn til nybegynnerstøtte, så når Vilde-ungen blir stor kan vi si at vi debuterte på långfärdsskridskor sammen, jeg og ho.

Gjett kommunen?

(Styremøte i helga - sladder og kaffe og mokkabønner og krepplaken, og minst én overraskelse, og dessuten strukturert konstituerings-arbeidsfordelings-sommerseglingsplanleggingsarbeid med innlagt lufting i Grandefjæra.

Og på heimturen: Et tappert, men feilslått forsøk på bestiging av det høgste fjellet i Bjugn! Nå blei det vel litt i overkant mange ledetråder her, men la meg legge til at skiføret var upåklagelig og vel så det. Ja, i Bjugn, altså.)

Hurra for meg

Foran f.v.: Sigrid (32), Fridtjof (151). Bakerst: Holandsknorren (>1,7 mrd.)

...og skål for den moralske lavalder! Jeg har planer om å spise kake i Nord-Trøndelag i morra, og på fredagen skal jeg ta fri fra jobb. Det er gode dager og gammelskiene mine har flytta til Straumen! Så da må jeg gå på dem hvis det viser seg at det er der tursjansene byr seg, og så står Helge heime i gangen og vansmekter. Men jeg fikk lufta far min sin Fridtjof i helga, og det vedder jeg at han var glad for i finværet og djupsnøen. (Jeg fikk også lufta mor mi, og hun var iallfall glad.)