Ferdig med Verdi

Mitt symfoniorkester er akkurat så stort at det fyller en buss. Dette tilsvarer et lydnivå rundt 200 desibel under festmiddager, og vi har ofte fordelen av å være i flertall hvis det skulle komme til håndgemeng med publikum under konsertene. Akkurat det er litt synd, egentlig, for nå i helga blei det nemlig ganske bra show, men siden de tydeligvis ikke kjenner sin besøkelsestid verken på Brekstad eller på Inderøya er det ikke sikkert vi kommer til å ha flere konserter hos dem, tenk.

Men det var artig, da! Festen er egentlig like artig som spillinga, denne gangen krangla vi i evigheter om evolusjon og folk kom og snakka varmt til meg om sine gifteferdige sønner (uten sammenheng forøvrig). Både festen og spillinga er mye artigere enn all den kjøringa i buss, om jeg aldri så mye fikk gleden av å sitte sammen med en gammel NRK-kjempekjendis. Man blir god på smalltalk av å være kjendis, kan jeg tenke meg, og han her har dessuten holdt på så lenge at han kan snakke kjenning med alle i hele Norge - for eksempel om familieforholdene til deres gamle musikklærer.

Nå er det to dagers pause, og så er det Cesar Franck! Tenk så bra det hadde vært for absolutt alle parter om jeg bare hadde klart å øve litt denne gangen.

Verdens uskarpeste nordlys

For da stativet kom fram var motivet nemlig borte. Men iallfall var det skitur! Det gjorde seg etter ei helg med konsentrert sitting rundt kjøkkenbord i det som viste seg å være Øystese, der løssnøen var meterdjup og sola skinte som en gal. (Det var et vellykka styremøte fordet, og til høsten blir det faktisk årsmøte i Alta.)

Dette var alt dere fikk, for nå må jeg spille bratsj, og så må jeg organisere øldrikking for geologer og så må jeg bringe symfoniske gleder til Ørlandet og så må jeg skrive hundre rapporter om ting jeg har gjort for lenge siden og så må jeg prøve å sno meg unna enda et styreverv. Det går unna, og før jeg veit ordet av det er jeg blitt enogtredve år, jeg kjenner det begynner å nærme seg.

"Klokka er åtte tretti, du kommer femten minutter for seint til jobb."

Den beskjeden har jeg jeg fått formidla fra radioen litt for mange ganger så langt i tyvetolv (nesten alle gangene, faktisk), men i dag hadde jeg med meg implosjonsmuffins til den der jobben, så nå regner jeg med at jeg har goodwill ei stund til?

Jeg gleder meg til å få google-treff på implosjon

Treukersgrensa for overnattinger i samme by nærmer seg faretruende! Dette er det på tide å gjøre noe med, i helga flesker jeg til med et par netter i Norheimsund sammen med de ordentlige styremedlemmene i oldsmobillauget. Turen innebærer demonstrasjon av dårlig Braute-ånd, dessverre, i og med at jeg kommer til å ta fly til Bergen isteden for tolvtimers nattbuss eller femtentimers tog, men sånn er det. Neste helg blir det turné til både Sør- og Nord-Trøndelag, jeg lover å ta buss da. Og helga etter det: Heimtur? (Det kan se sånn ut, faktisk, og det kan til og med hende at den blir finansiert over statsbudsjettet, det er vel ikke så verst.)

Jommen sa jeg stillesitting. Forresten så har jeg slettes ikke bare sittet stille i Trondheim de siste tre ukene, jeg har jo for eksempel vært ute med Helge i selveste Bymarka flere ganger i allslags vær, for eksempel i pudder og fullmåne og i fire plussgrader og regn, og det har vært knall. Men bilder blir det ikke av det, ikke så lenge kameraten aldri kommer opp av sekken. Det er et forbedringspotensiale, jeg innser det.

Okei, nå må jeg pakke håndbagasjen! Og så skulle de koppene vært vaska, i tilfelle det blir husundersøkelse. Ønsk meg lykke til med bussnavigasjonen i Hordaland, er dere snille, så kommer jeg snart heim igjen.

Eigentleg.

er det ikkje.akkurat SÅ stor.fare for ras.no

Første tur med Helge

 

Nye ski med gammel pelsjeger på! I dag har vi besteget Jervfjellet og det var akkurat motsatt av å gå i kø i maskinstempla spor gjennom Bymarka, så jeg er godt fornøyd, ikke minst med Ingstadene som utmerker seg med suverene plogeegenskaper. Hipp hurra for kvalitetsbevisste ekskjærester på sportsbutikk! Vi skal nok bli fine venner, Helge og jeg, han har kortfeller og alt. 

Dessuten: Pakke i posten i går, med julegaver i! Takker hjerteligst, dere kjenner meg godt og nå har jeg mye ny ull.

Ikke lov å legge seg før årets første innlegg er ferdig

Velkommen tjuetolv! Ei lita uke på etterskudd, men det får våge seg og det blir sikkert representativt for resten av blogg-året uansett. Siden jeg måtte ha på meg nisselue og være streng med andres unger på juletrefest seinest i går er jo ikke jula riktig slutt engang, spesielt ikke for den som reiste fra alle pakkene sine uoppakka og fortsatt går og gleder seg til de kommer etter i posten, så jeg syns ikke egentlig denne nyttårsdeadlinen var så voldsomt stress.

(Det er ikke helt sant det med alle pakkene, for jeg har jo faktisk fått pakke opp opptil flere i løpet av juleeventyret mitt, og alle var minst like fine som clip-on-ørevarmerne med isbjørnmotiv fra velferdsnissen i Ny-Ålesund.)

Okei. Jeg ser jeg hadde ett nyttårsforsett i fjor, om stjerneskudd, der sprakk jeg så det sang. Men jeg fikk bacalao på nyttårsaften, da, og fikk møte min aller nyeste slektning som til og med bor i nabolaget! Han er blitt femti prosent eldre siden da og han heter Jonatan etter barnelitteraturen:

For tolvogenkvart måned siden ser jeg at jeg ikke var så opptatt av oppsummering og tilbakeskuelse, men denne gangen hadde jeg tenkt å prøve å sammenfatte fjoråret litt i tall og voksenpoeng? Det har nemlig skjedd litt av hvert på moden-og-ansvarlig-fronten, om jeg så skal si det sjøl, tjueelleve var nemlig året der jeg fikk fast jobb og forsikring og fagforeningsmedlemsskap, og folkeregistrerte meg på en plass der jeg faktisk bor, jeg meldte meg som blodgiver og organdonor (det er bare blodbanken som prøver å avvise meg på generelt promiskuøsitetsgrunnlag, de andre spør ikke om sånt), jeg blei tredve år med STIL og med RUSSKI STANDARDT, jeg debuterte med praktfulle powerpoint-presentasjoner på den vitenskapelige catwalken og russiske spesialister tildelte meg diplom som tredjerangs forsker. Så har jeg spara masse BSU-penger, jeg har blitt bestmann i Braute-laget og nå sitter jeg visst hjelpemeg i styret der i tillegg, jeg har vært på deit opptil flere ganger med vekslende suksess (forresten var progresjonen egentlig ganske bra) og ei kort stund hadde jeg dessuten synlige magemuskler (som jeg hadde rodd på meg sammen med lungebetennelsen). Og ikke nok med det, jeg var jo på TV med både navn og replikker!

Så det må vel bli noen poeng? Ikke full pott, det er for alle dere med hus og bil og beibier, men ganske mange, syns jeg, på ett eneste år. Nå har det jo vært et rimelig hektisk år óg, da, jeg teller følgende på jettsett-kontoen:

- seksogtyve reisedøgn med fly fordelt på femten flyplasser i seks land, flesteparten mellom seksti og åtti grader nord (dessuten fem døgn på tog i tre av de samme landene)

- to perioder med soving i egen seng så mye som tre uker i strekk (pluss én periode i egen lugar, hvis det skal regnes med)

- fire måneder der mer enn tyve døgn ble tilbragt borte fra ny folkeregistrert adresse

- ett hundre og førtifem overnattinger andre plasser enn i Trondheim (der vi blant de mest minneverdige finner den natta jeg fikk egen lugar på slepebåten Lupus, heimturen nå i desember da jeg skulle ta nattog og endte opp med at tredve brannmenn ville kjøpe meg øl og ikke minst den gangen i sommer der jeg var kamuflert som en stein og det kom ei rype og landa på meg mens jeg sov)

 ---

Tjueelleve altså, det var vanvittige greier. Nå er det ferdig og jeg har lov til å håpe at jeg kanskje ikke trenger å sette et riktig like stort CO2-avtrykk på dette nye året, men hvem vet. Jeg hadde for ei ukes tid siden ikke en eneste plan lenger fram enn til forrige lørdag (og den planen gikk til og med åt skogen), men nå ser det allerede ut til at før jeg skal feire enogtredveårsdagen må jeg reise kanskje til Hardanger og kanskje til Kabelvåg og helt sikkert til Brekstad og Inderøya. Senere blir det muligens møter og så blir det vel tokt og så regner jeg jo med at det blir ei saulamming når den tid kommer, så noe sånt stillesittingsnyttårsforsett har jeg ikke tenkt å spandere dårlig samvittighet på i år heller. (Får heller kompensere med enda færre barn, var det ikke sånn det fungerte? Det er urettferdig hvis jobbreisinga kommer i samme regnskapet, syns jeg.)

Så krum hals, altså, og hvis jeg nå skal våge meg på et forsett likevel så blir det at i år gjelder det å ende opp litt nærmere målet om å til slutt komme seg til en plass man faktisk vil være.

Det var vel vagt nok for internett, sant? Godt nyttår alle!