De som var med

Og nå skal jeg ti stilt om den påsketuren - i morra blir det bålbrenning i Bymarka og med det er jeg redd skisesongen kan være over. Men det er okei, det er vår og på tide å bytte til en annen fase i den hydrologiske syklusen!

Påska er ikke over, det er bilder igjen

(Dette er ikke oss, det er noen sånne skikjørere)

Og litt tekst, dessuten. Etter nesten ei uke med milevis av skigåing, jevn tilgang på kvikklunsj og badstu alle kvelder er det vanskelig å finne kontormotivasjonen. I tillegg holder jeg på å fryse forderva når jeg går til jobb uten lanullva, og kroppen er overbevist om at den trenger minst dobbelt så mye mat som en vanlig kantinelunsj for å holde seg sittende i en stol hele dagen. Men kjerringpåsketuren var en suksess! Bra folk og god stemning og mye avsynging av Øystein Sunde-refrenger med variasjoner. Vi har benytta oss til det fulleste av svenske fjällstation-tilbud (forresten ikke av tilbudet om beltevogntransport mellom stasjonene, eller tilbudet om å betale seks hundre kroner for å gå opp på et fjell med en pen mann), og traff rimelig bra både med at vi tilfeldigvis rakk fram til en treretters middag med bordplassering og vinmeny på Blåhammaren og at vi var på Sylstationen den eneste dagen i året de serverer mat der.

Ja, og så var det heldig at vi kom fram til selve Sylarna den siste dagen det faktisk var noe sikt, for da fikk vi jo tatt et par bilder av de her toppene såpass at vi kan kjenne dem igjen en anna gang. Hele resten av turen var basert på svenskenes idiotsikre løypemerking, og i djupsnøen merker man ikke at det er unnabakke engang, om man aldri så mye skal ned fra fjorten hundre meter høge fjell. Det blei kanskje ikke direkte noen fotosafari mellom Sylstationen og Nedalshytta, men det var jo bra for mestringsfølelsen. Forresten er det fint å få gå først i whiteout, du kan leke at du er på tur til Sydpolen og at Amundsen har kommet fram før deg og har satt opp stenger med tyve meters mellomrom. (Som i forrige innlegg omtrent, bare at der er vi kommet til den norske merkinga som prøver å tilpasse seg svensk standard - minus brannbilrøde kryss og brøytestikker - i håp om å unngå at svensker og øvrige påsketurister går seg bort langs grensegjerdet fordi vi har vent oss til at det er uproblematisk å finne fram uansett værforhold.)

Jeg lagde et kart! Det ble slettes ikke så informativt som jeg hadde tenkt, men den blå streken begynner på togstasjonen i Storlien og slutter på verandaen til husflid-souvernir-kafé-fiskekort-turistinformasjonsetablissementet i Stugudalen, der vi venta i to timer på bussen etter at innehaveren stengte klokka fire.

Imellom var det fem overnattinger og noen akseptable fjell, kanskje ut.no-kartet er til mer hjelp (Storvallen - Blåhammaren - Sylarna i to netter fordi vi hadde ei ekstra på grunn av påskebussruter - Nedalshytta og buss heim nesten fra Væktarstua):

Sånn! Lavrisiko-påskeutfart for middelaldrende DNT-byfolk og andre som tilfeldigvis syns det er fint å gå på tur i mange dager på rad og som kan velge å betale seg bort fra å bære med seg mat og telt. Jeg hadde aldri kommet til å komme på dette sjøl, det var bra at jeg fikk være med!

Og jervenduken også.

Nå lyser det så fagert i heien

 

PÅSKLOV

Det er mandag og alle utlendingene jeg kjenner har vært på jobb mens alle norskene er reist på familieferieaktiviteter til Hitra og Stryn og Luleå (de naturalisert norske utlendingene er forresten regna med i denne gruppa), men jeg, jeg har påskeferie for meg sjøl! I byen! Og jeg kan sove så lenge jeg vil og jeg behøver ikke å ofre en tanke på dårlig kontorsamvittighet! Og jeg trenger knapt å gå ut, og jeg trenger iallfall ikke å kjenne meg som en sofapotet som ikke bruker dagene i skiløypa, for alle jeg kunne gått på ski med er jo enten på ferie eller på jobb og Bymarka alene er det trasigste jeg veit - og dessuten skal jeg snart på skikkelig påsketur i et annet land i flere dager og gå på ski hele tida!

Landet er Sverige, området er Sylan, planen er klassisk hytte-til-hytte-til-hytte-tur av den underlige sorten man leser om i sånne irrelevante turistforeningsblader som henvender seg til segmentet "middelaldrende og fra byen" (jeg hadde egentlig sagt opp det abonnementet for mange år siden), værmeldinga sier snø, radioen sier "ni skiturister måtte reddes i området i helga etter at de gikk seg fast i overvann", turistforeningskontoret sier det går sikkert bra, og velkommen tilbake som medlem forresten. Oppdraget mitt denne helga var å skaffe meg en kjæreste med GPS, siden ingen av de andre sine kjærester har GPS og det jo er sånn man får tilgang til GPSer, men det viste seg å bli vanskelig siden jeg bare var inne og vasket vinduer, så nå har Simone isteden benyttet seg av innynding og fått tak i en låne-GPS på jobb. Planen er tog til Storlien i overmorra, og så rekke en buss heim fra Tydalen etter en sånn cirka fire-fem netter! Pakkinga er ei utfordring og tar i skrivende stund all plass på golvet mitt i alle etasjer, og ingen får lov til å bli bekymret hvis ikke bloggen blir oppdatert umiddelbart etter forventa heimkomst. 

Dere skulle bare visst hvor reine vinduer jeg har.

Og folk sender meg ting i posten, kan det bli bedre? Snop, rotgrønnsaker, molte, pinnekjøtt og turvennlige whiskyflasker, marengs og salvie og noe som må være enten oregano eller merian. Huseieren har tatt pinnekjøttet i pensjon til over påska, for hun har nemlig fryseboks, og når jeg skriver det opp her kommer jeg
forhåpentligvis til å huske på det etter påske óg.

Jeg tok visst ikke bilde av smartpost-eska før jeg tømte den og trampa den flat og gjømte den under sofaen i påvente av neste flytting når-nå-enn-det-måtte-bli, om jeg aldri så mye har ymta om at det er en sjølsagt ting å gjøre med pakkepost. Men det gjør ingenting, jeg veier det opp med det som lå i postkassen, stempla Ny-Ålesund, da jeg kom heim fra tidenes mest vellykkede Geopils på fredagsnatta:

...spille flere sanger!

Den som har ski med innsving og vaierbinding har ingen unnskyldning for å ikke lære seg å kjøre telemark. Den som har munnspill i både G og F har ingen unnskyldning for å ikke lære seg å spille såpass at det kan brukes til noe! Takk, Sanja, jeg er så smått begynt. Men det blir valgets kvaler til påsketuren...

Mer fra kanselliet

I dag baker jeg brød og kan rapportere om at pinnedyret Hannibal muligens har begynt å legge egg. Og jeg har booka ny plass for Geopils på fredagen (den så sympatisk ut og dessuten er det enda kortere vei heim enn det var fra der vi var sist - jobbølarrangørens privilegium), og jeg har demonstrert at jeg helt fint klarer å klatre opp på styrhustaket fra bakken på Seisma-båten under kontrollerte forhold, og i forrige uke var det filmfestival og jeg rakk å se tre bra filmer og en passelig, og på onsdagen er det konsert og i morratidlig var det fare for at jeg skulle måtte ta fly til Stavanger, men det slapp jeg.

Og snart er det påske og den akademiske skriveperioden går mot slutten! Nå er rapporten rundt tredve sider lang og jeg har lagd nitten skikkelig fine figurer, altså, og så har jeg fått kjærkommen hjelp til vitenskapelisering av teksten fra noen som behersker både språket og sjangeren (det var bra hun rakk å komme gjennom alt før hun gikk hen og brakk armen da vi hadde skidag). Hadde jeg hatt de rette tekstbehandlingsprogrammer på datamaskinen her, så skulle jeg ha illustrert med eksempler på tekstfarge før og etter korrigering, men det får være til en annen dag. Rødt er en gjenganger, kan jeg avsløre.

Men iallfall! Det var de der sitatene, husker dere dem fra sist? Jeg tror vi er oppe i rundt seks versjoner av teksten som noen andre enn jeg sjøl har korrigert nå, og det første skrekkeksemplet, det med "disregard a random subset" overlevde bare de to første retterundene før noen viste handlekraft og forandra det til

In an attempt to simulate the situation that video lines were planned without the availability of backscatter data to guide sampling, we randomly omitted some of the video transects from consideration when interpreting the sediment maps [...]

Bedre? Sikkert. Vitenskapeligere og mer engelsk? Absolutt. Økt tilgjengelighet for leseren? Kanskje ikke nødvendigvis. Sjanger er imidlertid sjanger og den som vil bli tatt alvorlig blant de store har værsågod å lære seg hvordan det skal være. Men det er ikke sikkert det er uoppnåelig, det ser jeg av mitt andre eksempel, der det går i "cannot be evaluated by DCA" - for denne setninga har ordrett overlevd hver eneste revisjon helt fram til i dag, og det som skjedde i dag var at jeg ble nødt til å forandre den sjøl: Den handler nemlig slettes ikke om DCA, egentlig, men om forward selection, og jeg er relativt sikker på at det er to forskjellige ting, men så har jeg bare én medforfatter som er autoritet på feltet og jeg tror muligens ikke vedkommende har lest så langt.

Himmel, jeg er bra lei av det her nå. En anna gang skulle jeg ha skrevet mer om fenomenet vitenskapelig publisering, men det blir ikke i kveld - jeg frykter at det vil komme rikelig med anledninger seinere i karrieren. For øyeblikket vil jeg bare nevne at jeg i fullt alvor har brukt a priori i en tekst for første gang siden exphil-eksamen for elleve år siden. Originalutkast:

As we have no a priori knowledge of which variables will be the most important in a given area and at a given scale, we calculate a high number of different parameters and determine their relevance through statistical methods.

Og etter seks runder med korrektur og omskriving:

Since we have no a priori knowledge of which variables will be the most important, i.e. ecologically relevant, in a given area, or at what spatial scales, we calculate a large number of different variables describing each type of property of the seabed terrain (sensu Wilson et al, 2007).

Latinen min holder vitenskapelig mål, ser dere? Det er jo en slags seier. Og ikke bare det, den fikk med seg en liten venn! Jeg vet praktisk talt ikke hva sensu betyr, men har selvfølgelig full tillit til Wilson et al.

Og nå er jeg desillusjonert og må gå og legge meg - i morra skal jeg ta avgjørelser om stedsnavn og struktur og ordne tusen små dokumentdetaljer. Sjefen begynner å bli utålmodig, han har bestemt at det er på tide å sette strek nå. Men det må jo være rett!

Skidag

Gudhjelpemeg, i dag var Bymarka for spesielt interesserte, med klister og oljehyr. Men vi slapp å sitte på kontor, og noen grilla pølser og hamburgere til oss, og jeg gikk sisteetappen i stafetten og hanka inn trøstepremien!

Og NÅ er det festivalfilm med slovenere, og etterpå er det ØL. Alt er vel, så nær som skiføret, for det er begredelig.

Vekvessetra

Skare og motvind og snowboard og pulk, og SOL

I dag har jeg vært på et fjell, men jeg klarer ikke å finne ut om det har noe navn. I går var jeg på et anna fjell, etter å ha prøvd å gå på et tredje fjell, men blitt hindra av snøfokk og nullsikt. I går fikk jeg brenne bål! Nå tørker jeg kortfeller og kjenner på stive plogemuskler. Det har vært ei fin helg, om enn med mye skare.

Vi skulle egentlig gå på det fjellet bakom her, men det fant vi ikke

Ja, og atten personer på hyttetur er litt uvant - to av dem var dessuten ikke fylt ett og et halvt år og da liker man å stå opp tidlig og leke trampeleken. Ellers var det mange solide ski-VM-nasjoner representert: Slovakia og Slovenia og Italia og Tyskland og Norge. (Hva med Frankrike, utmerker de seg? Franskmannen var han som hadde med seg snowboard, han gikk med truger opp på fjellene og fikk kjøre ned igjen tilsammen antakelig tjue minutter denne helga, men han var godt fornøyd.)

Og når ski-personifiseringa regnes med, blir det som å ha med seg enda flere folk!

Dobbelt-Fridtjof, Helge og Cecilie

Men fint, altså. I morra er det neste uke og da blir det nok mye kontorværing, imidlertid gikk den der medarbeidersamtalen strålende og ingen tok opp at jeg kommer for seint på jobb hver eneste dag, så det skulle ikke være noen grunn til å miste motet.