Heimkommet fra parallell virkelighet

 

Jeg er tilbake i sivilisasjon og folkeskikk etter dobbelt så lang tid under råsegl som jeg opprinnelig hadde planlagt. Sivilisasjonen er visst ikke riktig den samme som da jeg dro ut, men det har jeg til nå ikke visst mer om enn groteske og sporadiske oppdateringer fra en radio som viste seg å sende nonstop tv-program-samsending isteden for værmeldinger. Tilbake på internett igjen ser jeg at folk driver og berømmer samhold og vennskap og at alle norske er så bra på krisehåndtering, og det er jo fint å høre, men jeg har altså ikke deltatt i dette siden jeg bare har drevet og moret meg på havet i fjorten dager.

Ikke at jeg tror at noe hadde vært på den minste måte bedre om vi skulle sittet på land og vært triste mens vi mesket oss med massakredetaljer, snarere tvert imot. Jeg er glad for å ha sluppet unna det verste fra mediene, at jeg ikke har fått mata én og én ny delopplysning inn med teskje hele uka. Jeg har ikke sett ett eneste katastrofebilde før i dag, og det er helt greit.

Derimot har jeg tatt en del bilder sjøl, av ganske andre ting, og noen av dem er bra og skal få komme på internett! Etterhvert, altså, først må jeg dusje og sove og stå opp og komme meg på jobb og høre hva de har å si der til at jeg blei borte ei uke lenger enn det som står på lappen på døra mi.

Holder det jeg lover 3

Ta deg sammen, Sigrid, det sitter folk i Amsterdam som har venta i dagesvis på å se om du velger bra nok bilder av dem til å legge ut på internett, og her driver du og kaster bort tida på surf og fjas. Okei, nok av det! Nå skal dere få høre om Trænafestivalen.

Det begynte med et heldig valg av lunsjbord en gang tidlig i juni, der det kom fram at kollegaer og kjenninger hadde tenkt seg til Træna for å ligge i telt, drikke øl og gå på konserter med assorterte artister og at jeg var velkommen til å være med. Seinere samme dagen gikk jeg heim og slo på gmail, og når jeg for én gangs skyld fant hollender-Hans logga på der så spurte jeg om han var interessert i å slippe alt han hadde i hendene og komme på eksotisk Helgelands-eventyr, og det var han, så da kjøpte vi billetter.

Dette er Hans og det er hundreogfemti meter ned og drygt hundre mil til Island

Det krever ei viss planlegging å komme seg til Træna samtidig som fire tusen andre har tenkt seg dit. (Egentlig får man aller størst utbytte av planlegginga når man skal derifra og kan gå forbi de mange hundre desperate på kaia, de som ikke hadde kjøpt båtbillett på forhånd.) Turen tar dessuten tolv timer fra Trondheim, det er med nattog til Mosjøen og med en buss som går klokka fem og med innlagt høneblund i en park i Sandnessjøen før ekstrabåten raser ut gjennom værene rundt Lovund.
Dermed blir det en festival for de dedikerte! Eller, det vil si, for de dedikerte og for alle rølpete Helgelands-ungdommer i alderen seksten til tyve år som kommer dit for å drikke heimbrent og spy og høre på masete bergensk elektropop på repeat veldig høgt i teltleiren sin, men hver sin lyst. Flertallet var nok dedikerte, vil jeg anslå. Og mange av dem hadde jeg truffet før i verden! Og nittifem prosent av dem jeg hadde truffet før i verden var fra Svalbard..? (Her har man bodd andre plasser enn i Longyearbyen i seksogtyve år - det er ei interessant skeivfordeling.)

Men mye forskjellig folk, altså. De aller aller kuleste kom med egen båt og man måtte gå til småbåthavna for å besøke dem (eller for å gå på nachspiel hos dem etter at konsertområdet ble stengt, det gjorde vi jo også, en av dagene kom jeg heim med femten nærbilder av en halvnaken mann jeg ikke kjenner og det synes jeg jo er litt interessant, dere får si ifra hvis noen vil ha dem).

Vi har vært på besøk hos de aller aller kuleste og de har fin utsikt

Festivalmoten i år var dominert av fretexkjoler, gummistøvler og en helt overveldende mengde mariusgensere i alle variasjoner (med og uten space invaders, med og uten tilbehør, med grønt isteden for rødt, med hvitt isteden for blått, i lårlang versjon uten armer og så videre). Hans sier at der han kommer fra pynter man seg når man skal på festival, men han skulle bare visst hvor utstudert en ullgenser kan anrettes.

(Det var forresten ikke så mye jeg så av denne hollenderen mens vi var på Træna, for den dagen vi kom ble han nemlig sporenstreks adoptert av en gjeng med hemningsløse partylesber som ikke ville ha noe med Tine og meg å gjøre, og dermed fikk han klare seg sjøl mesteparten av tida. Det gikk så bra som bare det, altså! Hans er rustet til å klare seg i enhver norsk situasjon, han, for han har skaffet seg en parlør som dekker alle eventualiteter, inkludert "vi må passe oss for kjønnssykdommer" og flere alternativer til hva man kan si neste morgen.)

"Dette var jammen hyggelig!"

Og ellers:

(Det begynner å bli litt seint og jeg må bli ferdigrapportert i kveld siden jeg faktisk skal ta nattoget til Mosjøen på nytt i morra - her kommer resten av festivalen punktvis og illustrert.)

• Jeg har fått en ny stor helt, han heter Erlend Øye og jeg har bilde av ham og alt, vises det at dette er verdens kuleste fyr? Siden folk tok av seg BHene for å hive dem på ham mens de dansa er jeg imidlertid redd han ikke bare er min helt...

 

• Den største festivalopplevelsen var en konsert som vi ikke slapp inn på en gang, enda vi sto håpefulle i lang kø foran kapellet (litt i overkant håpefulle kanskje) - det endte med at de åpna vinduene og så kunne vi ligge helt musestille utenfor og høre på Vysotskij på svensk likevel, og det ble sol og bikiniføre og så kom min helt Erlend Øye og skulle spille og da satte de ut en liten høyttaler så vi fikk med oss mer av hva som skjedde, og folk lå i lyngen og fletta blomsterkranser og alt var fint og vakkert og alle var stille og glade, og vi venta pent til de som var inne i kapellet hadde klappa ferdig før vi begynte å klappe, så han som sang for oss skulle høre at vi var med vi óg

De har endelig åpna dørene i kapellet, men det hjelper liksom ikke

• Noen hadde bygd en discohjell, den glitra hele dagen og det aller meste av natta

• Jeg har sånn sans for stilen til en festival som med den aller største selvfølgelighet går ut fra at tusen bakfulle folk i småsko skal komme seg heilskinna ned fra et stupbratt fjell samtidig! For det klarer de jo, om de nå blir litt bleike og stille underveis

(Husk på at det aldri blir like bratt på bilde som på ordentlig, det er det samme fenomenet som med størrelsen på fisk og høyden på bølger)

• Det var et bilde jeg har angra lenge på at jeg ikke tok sist jeg var på Træna (like lenge som det er siden sist jeg var på Træna, og det var i 2009), men nå fikk jeg sjansen igjen! Kjære alle finner, forklar meg hvorfor dere er en sånn trussel for Nato?

 ...Nå rekker jeg ikke mer siden det er blitt natt, men dette er uansett tidenes muligens lengste innlegg allerede, så det er kanskje like greit. Jeg har ikke fått nevnt cellorockere eller kvaltaco eller frierier på storscenen eller at Hans blei intervjua av NRK radio eller at verdens kuleste svenske i hele verden heter Timbuktu eller at jeg trodde kameraet kanskje var kræsja, men det ser ut til å ha kommet seg igjen, så da er det bare ei teltstang og noen plugger på minuskontoen, men sånn blir det.

Konklusjonen etter det hele er som følger: Om jeg ikke har gjort NOE anna bra i år, så har jeg i alle fall sørga for at festivalens sannsynligvis aller mest fornøyde deltaker i det hele tatt kom seg til Træna. Det kunne ikke ha blitt større fullklaff, jeg regner det som min personlige fortjeneste!

Og neste gang, da blir det med båt, altså.

Vänta bara

til jeg har fått vaska klær og kopper og laga mat og hengt opp teltet og pakka til neste tur og sortert ferdig bildene og tatt igjen litt mer søvn og kommet på en høvelig innfallsvinkel...

Hva kan jeg si?

Det er blitt juli og jeg er litt lei av å skulle ønske at jeg hadde tatt på meg skjerf og ørevarmer hver morgen på tur til jobb, her har man liksom flytta til syden. Jeg har kjøpt en grill på tross av alle prognoser og med fare for å bli et sosialt utskudd som griller alene i parken (et sånt utskudd har jeg aldri i mitt liv sett, det sier en del om hvor utskutte de er), og jeg har grilla med den også, men ikke alene i parken foreløpig, takket være Jannik og Alex.

Huseieren har fått seg en kjempeblå bil, jeg har hatt min første arbeidsdag som Fast Ansatt i Staten (og ble med det samme mye mer voksen og profesjonell, det sier seg sjøl - jeg har snakket i telefon med fremmede i andre land og jeg har åpnet andres post med den mest selvfølgelige autoritet), langtidsvarselet på Yr er begynt å dekke noen viktige dager i neste uke og jeg er forsiktig optimist, på tirsdagen får jeg besøk av en jeg ikke har prata med siden totusenogseks og hvis jeg er heldig har han med seg ost.

Så begynner det jo å bli ei stund siden jeg var i Finland, gjør det ikke? Flere uker, minst. Sanja har løsningen på det og har invitert på Hai-segling i skärgården igjen, i august. Sist var det badstu og bål og naturhavner og navigering rundt kabelferger og svenskebåten fra Turku, og flått, og territoriehevdende svanefamilier, og forbud mot å tisse i Østersjøen, og sirupsbrød og røkte delikatesser og de vakreste svaberg overalt - jeg gleder meg.

Men først er det Braute! Og aller først er det Træna! Og i mellom er det prosessering av batymetri, hurra og god natt!

Øvrige juni-opplevelser

Nå har det vært ti grader og spredte regnbyger i Trondheim siden jeg kom tilbake fra den der drømmeferien, så det er litt vanskelig å huske hvordan det faktisk var med finvær og vassende småunger (i fleecejakke, riktignok, det var ikke strengt tatt nødvendig den dagen, men det tar jo gjerne ei stund før det går opp for en at det faktisk er blitt sommer, iallfall for meg og sikkert også for dem som har ansvaret for andre folks påkledning).

Vassinga foregikk på Trondjorda, det er der Nicolas og Marika bor sammen med Lumo og Kiril og Lady Gaga og silkehanen Tor og de andre. De har eng med mer gressløk og syre enn egentlig løvetann, villsauer til nabo og et yrende og lettprovosert fugleliv, dessuten stor gjestfrihet og en hel masse hjerterom. Og Nicolas har et teleobjektiv jeg gjerne skulle ha hatt, det kan ta bilder der det vises hva slags fugl man har fått på nakken.

Etter ei pinsehelg på Kvaløya blei det slepebåt'n'breakfast i Tromsø, med full turistpakke inkludert møte med kongeskipet og gondoltur til Fløya i midnattsol. Her er slepebåten som rommet tre dansker og hadde en ledig lugar til meg (men det var ikke helt sant det der med frokost, for egentlig var det litt for tidlig på morraen og jeg klarte bare på kaffe):

(De dreiv med plattformpass og cruisebåtfortøying)

Deretter: Hurtigbåtsafari. I Troms har de et artig prosjekt på gang, der de skulle bytte ut de gamle store båtene jeg har brukt å ta til og fra Harstad med noen mindre, men så hadde de ikke visst ikke tatt nok flo og fjære med i beregninga og det viste seg at noen dager gikk det ikke an å komme seg verken ombord i eller i land fra nybåtene. Mens de funderer på hvordan de skal løse dette problemet er det de vanlige storbåtene som går, men så er det visst ikke meninga at passasjerene skal tro at alt er Som Før heller, for nå er det lagt opp til en særdeles interessant hurtigbåtballett midtveis i ruta:

1. Sydgående (for eksempel Fjorddronningen, men de er nøyaktig like) ankommer Finnsnes og alle får beskjed om å gå i land, uansett hvor det var de egentlig hadde tenkt seg, for båten skal returnere til Tromsø.
2. Når båten er tom, kaster de loss og forsvinner - passasjerene blir stående igjen i terminalbygget og spekulere (spesielt de som snakker fremmede språk og kanskje bare hadde tenkt seg en snar sightseeing t/r med samme båten sånn at de har bagasjen sin ombord fortsatt).
3. Nordgående (for eksempel Fjordkongen) ankommer Finnsnes og alle passasjerene kommer inn i terminalbygget, der det nå er samla reisende til Harstad fra Finnsnes, til Harstad fra Tromsø, til Tromsø fra Finnsnes og til Tromsø fra Harstad.
4. Det ringes for avgang for Fjordkongen. De som kom fra Tromsø og har sett med egne øyne at dette ikke er den samme båten som de kom med kan resonnere seg fram til at denne her sikkert kommer til å gå til Harstad nå siden den forrige gjorde det helt klart at den iallfall ikke kom til å gå dit, de stiller seg i kø for å komme ombord. Det gjør også de aller fleste andre i terminalbygget, bortsett ifra noen av dem som nettopp blei jaga i land fra Fjordkongen og har skjønt at de må vente på en anna båt. 
5. En hurtigbåtmann får i oppgave å spørre hver enkelt passasjer om de virkelig skal til Harstad. De som bekrefter dette får komme ombord, der står det en anna hurtigbåtmann med lydopptaker og skal vite hva du heter, hvor du har tenkt deg og hvor gammel du er.
6. Fjordkongen går fra kai og er blitt sydgående. Det viser seg straks at Fjorddronningen faktisk bare har ligget og bakka rett utafor kaia den siste halvtimen, og nå når det omsider blei ledig kaiplass kan de legge til igjen og plukke opp de som er igjen i terminalbygget, inkludert et par lett stressa rundreiseturister.
7. Alle passasjerer transporteres videre mot sine respektive bestemmelsessteder mens de lurer på hvorfor dette egentlig var en så mye bedre løsning enn om begge båtene skulle gått hele veien Harstad-Finnsnes-Tromsø, sånn som de brukte å gjøre Før.

Well well. I Harstad var det fire timers ventetid og så en buss til Sortland, og en bilskyss heim, og så var det ingenting annet enn fjelltur og hagemiddag og bakerifotografering og kaffepauser (stakkars Alex som trodde han hadde slutta å drikke kaffe, men den gang ei) fram til helga da hurtigruta begynte å gå og alle bare måtte sitte inne og se på den.

Men her er mine tre siste bilder, og med det er ferieoppsummeringa ferdig. For denne gangen, altså, jeg er i full planlegging av neste ferie - da skal det teltes og spises gaudaost og høres på musikk. Blant annet!

Når det kommer kunder i bakeriet gjelder det å sitte pent til bords

Hurtigrutesending + proff-AIS = minst dobbelt så artig

(...Det var forresten heller ikke helt sant at alle bare satt og så på tv hele lørdagsfomiddagen.)

Juni-fjell

Gråtinden, Ringvassøya:

Steiraheia om dagen: 

Mikkeltind: 

Steiraheia om natta:

Juni-folk

(In order of appearance:)

Nicolas har verken katt eller kaniner, men kompenserer med hunder og høns og påhengsmotor i Kvaløyvågen

Bjørn Erik bemanner slepebåt mens han venter på å reise til Svalbard for å få perfeksjonert dialekten mellom Pyramiden og Barentsburg

Bror min er på tur til å FLYTTE TIL EN ANNA VERDENSDEL og jeg får ikke lov til å bekymre meg for skurker og banditter og ville dyr, ikke når ikke mor mi gjør det, men dæven han er tøff

Alex har blitt fortalt at det bestandig er finvær i Vesterålen, alle sier det og da må det jo være sant

...og sjøl hadde jeg store sjelekvaler med å skulle vise alle disse fine folkene i sepia når det var så masse sol på dem opprinnelig, men det er noe som heter kill your darlings og farger skal dere få nok av i neste innlegg. Det har forresten vært flere folk i juni, men noen kan vi spare til senere, sant? (Og noen har jeg ikke bilde av og noen liker ikke å være på internett eller vet ikke om risikoen.)