Inte bromsa, inte svänga

Johan forteller at da han dreiv og vokste opp i Luleå, så sykla de rundt hele vinteren uten å ha hørt om piggdekk. (Det hadde vel forresten ikke vi heller, når jeg tenker meg om, men så så jeg bare én eneste vintersyklist hele oppveksten, og ham flirte vi av.) Det er visst bare et par tommelfingerregler som må huskes, jamnfør innleggstittel, så er det fritt fram for å trø i vei på isen!

Dette tenker jeg mye på på tur fram og tilbake til Lade om dagen. Og jeg har piggdekk, de er til og med nye og har blitt sykla ordentlig inn på tørr asfalt mellom oktober og februar, og ferden går strålende på slett blankis forbi utlendinger og damer over førti som stavrer seg fram på broddene sine - det er helt klart mye bedre og triveligere med kontrollert piggsykling på is enn med hjertet i halsen med byskoene på.

Så lenge forholdene ligger til rette for det, selvfølgelig. Nå, nemlig, nå er det ikke lenger noen slett is å oppdrive mellom heime og jobb, nå er det kulekjøring og spor og potetmel hele veien. Det er som å sykle på en glatt eggekartong, og så tilsier visst fysikken at pigger ikke biter like bra (eller i det hele tatt) når isen ikke er rett under hjulet og dermed vekta mi, men isteden kommer uventa inn fra sida. Det blir lite framdrift og mye konsentrasjon! Jeg er sikker på at vi som møter hverandre på sykkel om morraen ville gitt hverandre anerkjennende nikk om det bare hadde vært forsvarlig å løfte blikket fra veien et sekund.

Og hadde jeg ikke sett så klart og tydelig for meg at jeg til slutt detter og knuser alt av verdisaker som måtte være i sekken, så hadde jeg kanskje hatt vinterterrengsyklebilder å underholde med, men det får heller være. Det er et anna personlig grensesprengende vintereventyr som også ser ut til å bli stående udokumentert, dessverre, og det har å gjøre med mine første skøyter som jeg har gått på for første gang! Johan skulle vise meg hvordan man gjør, men siden jeg var den første han hadde møtt som ikke engang hadde noe begrep om hvordan man får start, så blei det ei lita utfordring. Han hadde heldigvis med seg barnevogn til nybegynnerstøtte, så når Vilde-ungen blir stor kan vi si at vi debuterte på långfärdsskridskor sammen, jeg og ho.

Gjett kommunen?

(Styremøte i helga - sladder og kaffe og mokkabønner og krepplaken, og minst én overraskelse, og dessuten strukturert konstituerings-arbeidsfordelings-sommerseglingsplanleggingsarbeid med innlagt lufting i Grandefjæra.

Og på heimturen: Et tappert, men feilslått forsøk på bestiging av det høgste fjellet i Bjugn! Nå blei det vel litt i overkant mange ledetråder her, men la meg legge til at skiføret var upåklagelig og vel så det. Ja, i Bjugn, altså.)

Hurra for meg

Foran f.v.: Sigrid (32), Fridtjof (151). Bakerst: Holandsknorren (>1,7 mrd.)

...og skål for den moralske lavalder! Jeg har planer om å spise kake i Nord-Trøndelag i morra, og på fredagen skal jeg ta fri fra jobb. Det er gode dager og gammelskiene mine har flytta til Straumen! Så da må jeg gå på dem hvis det viser seg at det er der tursjansene byr seg, og så står Helge heime i gangen og vansmekter. Men jeg fikk lufta far min sin Fridtjof i helga, og det vedder jeg at han var glad for i finværet og djupsnøen. (Jeg fikk også lufta mor mi, og hun var iallfall glad.)

Og så ble verden hvit

En heil januarmåned tok det, pluss ei timeslang seinkveldsflyging fra Bodø til Svolvær med innlagte Skrova-runder og trusler om Leknes hvis ikke flyplassen blei brøyta bra nok, og pluss ei formiddagsøkt med bildeframvisning av spennende dyr fra det nordlandske hav til folkehøgskoleelever som egentlig helst skulle vært ute i finværet (men skolen har distraksjonshemmende blendingsgardiner til bruk i sånne situasjoner), og pluss en ganske fin fergetur i rollen som den rare enslig-passasjeren som bare skal være på dekk med kamera hele tida enda det bare er den vanlige Hadselfjorden, men NÅ er skiåret 2013 omsider erklært åpna. I mor mi sin interne konkurranse med far min om hvem som kan mette flest folk med sin selvstendige næringsdrift er det ikke stort rom for skigåing på lørdagsformiddagen, men det betyr jo at nyskiene hennes blir stående ledige og det er bare å grynne i gang.

Til knes, i skog og motbakke og blaut anorakk. Det var deilig. Jeg tok bilde av utsikten før jeg blei sulten og gikk ned igjen for å kakke på bakerivinduet med skistaven og spørre etter surdeigsciabatta.
 

(Det ville blitt kjedelig med bare utsikten.)

Og det hadde de!

(Foto: Marit Sandberg)

Noe hyggelig jeg har gjort i det siste

Fjerde Trondheims-januar - fjerde nyttårsturné med symfoniorkester til Brekstad og Inderøya. Denne gangen med publikum! Og med P2-kjendiser! Og med bråkete hørselsvern så det ene kontrapunkt-laget ikke skulle høre hva det andre laget svarte!

Nødvendige forholdsregler før konserter med konkurranseelement kan inkludere 1) å avstå fra å lage Spotify-spilleliste med repertoaret, 2) å passe på å gjemme unna notene i tilfelle man i øvingsperioden får besøk av noen som kan mistenkes for fraternisering med heimelaget sitt, 3) feilinformasjon til media så folk ikke skal skjønne at oppgavene blir de samme på lørdags- og søndagskonserten, 4) kamuflering av verktitler på scenen:

(I cellogruppa gikk de for blå elektrikerteip, men dette er bratsjvarianten)

Det var artig! Og folk var så flinke, men heldigvis ikke så flinke at alle klarte å kjenne igjen alt som blei spilt, for da hadde det ikke vært like artig. Kanskje vi kan gjøre det igjen en gang hvis ildsjelene orker, men FØRST skal vi spille Dvorak (for det er det lov til å si på internett!) og da er jeg redd vi kan bli nødt til å basere oss på vår vante publikumsrekrutteringsstrategi mase-på-venner-og-kolleger igjen. 

Animert postkassesnadder

(Men først et ordinært bilde og en oppklarende tekst.)

Jeg fikk årets første julegave her om dagen! Den kom fra et anna land, med informativ tolldeklarering (stick insect tool, 0,1 kg). Nå har jeg visst ikke noen stick insects som er i live for øyeblikket, dessverre, men jeg skal sikkert komme på flere alternative bruksområder for en klipert som er nesten en meter lang og forsynt med ei livsfarlig kvass klo.

Ellers alt vel, og jeg har nettopp oppdaga at det i disse dager faktisk er tre år siden januar 2010, og det var en viktig måned i bloggsammenheng, for før det fantes det ingen plass på internett der tilfeldige pinnedyr- og oljebuksegooglere kunne ende opp med å bli presentert for turbildene til noen de ikke kjenner. Eller det gjorde det nok, når jeg tenker meg om, men de blei iallfall ikke presentert for mine, og det blir de nå. Jeg har vurdert å øke frekvensen av oljebuksebilder for å tekkes mitt publikum, vi får se hvordan det blir utover i 2013.

Men kanskje et turbilde først, kanskje et litt mystisk et med bålbrenning i granskogen på en lørdagsettermiddag? Det blir nok det.

Helge og Fridtjof feirer nyttår

Det var Alenka, Jadranka og Liz og jeg
som sku på hytta til mora til Tines kjei
nei vent nå litt. (Tine sin kjæreste heter Rikard, nemlig.)

Men mora til Rikard er grei, og hun har hytte i Romsdals-strøket, og Tine fikk lov til å invitere på nyttår for geologer og assosierte. Med nyåret rett rundt hjørnet var vertskapet imidlertid fortsatt utslått av skrekk-influensa, og vi som hadde kommet kjørende fra Trondheim med bilen full av mat og anorakker måtte pent ut og leite opp skiføre alene. Vi fant det på traktorveien, men bare der, og årets siste skitur kulminerte dermed med spasering bort til en stor stein og kvikklunsjspising på den. Så gikk vi ned igjen og satte oss til for å underholdes inne resten av helga, i regn og syv plussgrader.

Vi spaserer bort fra en stor stein

Liz bada i havet og skal ha full anerkjennelse for det, forøvrig var vi kanskje én tur på verandaen (men med stjerneskudd!). Det var selvfølgelig fint likevel, med mat fra fjern og fra nær og ikke minst fra Inderøya og med nyttårsyatzy med ekte premie og med IQ-tester på rundgang og med soving til langt på dag. Vi diskuterte amerikansk økonomi og norsk psykisk helsevern og jeg strikka et par tøfler som jeg hadde fått til jul, de blei ferdige rett før jeg vant den ekte yatzypremien. 

Så blei det 2013, det er rart med det, og vi innleda året med en skrekkelig dårlig Brad Pitt-film med elefanter i, den bør helst ikke bli representativ for kulturtilbudet fram til neste nyttårsaften. Deretter var det heimtur i marginalt mindre full bil og en udramatisk start på ny kontorsesong, men nå er jo alt det her allerede lenge siden og det må nye innlegg til for å få fortalt om nye eventyr om for eksempel neseblod på stor konferanse eller bålbrenning i søkkblaut granskog. En anna gang! For nå har jeg besøk av Jonathan, nemlig, og dessuten er det natt.