Fire dager i fjæra

(Torsdag 26/9: Haha, her sitter jeg på toget etter å ha fulgt slipp-alt-du-har-i-hendene-og-sykle-som-tusan-impulsen igjen. Det eneste jeg fikk med meg av reiselektyre var masteroppgaven min fra 2009, og den har jeg lest før, så nå omsider finnes det ingen unnskyldninger for ikke å kladde blogginnlegg om den der lagturen til Dorset.)

(Mandag 30/9: ...Men fra kladd og til publisering tar jo også gjerne sin tid, det er jeg den første til å skrive under på. Hadde vært fint å få ett innlegg til på septemberkvota, hadde det ikke? Den er litt ynkelig.)

Fjæra i Sør-England er noe for seg sjøl. Chesil Beach aller mest, jeg lurer på om det ganske enkelt mangler et ord på norsk for når badestranda vokser seg femten meter høg og er laga av glattpolert mandelpotetstor grus. Men Chesil var det bilde av sist, den over her er bybadestranda i Weymouth og den består av ujevne flintknoller og en million skjell av det som jeg finner ut må oversettes som kopulerende tøffelsnegl. (Jeg prøvde å ta med meg alle heim, de fyller opp vinduskarmen.)

Maringeologer på ekspedisjon (skråstrek badeferie) setter pris på gode kysterosjonseksempler, og det har de rimelig bra greie på i det som blei Englands første natur-verdensarvområde under navnet the Jurassic Coast. Det er bare å fylle lommene med den fine glatte flint-småsteinen i fjæra, havet vasker ut mer med det samme det raser noen tonn kalkstein ned på nytt. Hvis raset skulle ta med seg stien som alle turistene skal promenere på der oppe på klippekanten, så setter myndighetene opp litt piggtråd og anlegger en ferskere sti noen meter lenger inn.

 

(...farlig for folk OG for hunder.)

Det er et sympatisk system, men selvfølgelig åpner det for interessante problemstillinger når for eksempel en tyveåring som ikke bryr seg om klarteksten på fareskiltene skal barske seg for kjæresten og prøver å klatre opp den kjempebratte bakken fra stranda mens hun står nede og heier. Er det da lov å rope strengt til dem om geofarer mens man peker på sommerens ferske ras på begge sider av barskingen? ("Hei, vi er en gjeng med utlendinger som aldri har vært her før, men vi er sikre på at det du holder på med kan være livsfarlig.") Det blir vel pinlig, tenker jeg, om raset går mens tyve geologer står i fjæra og ser på uten å si et ord...

(Ellers er vel forøvrig ikke geologer aller mest kjent for å respektere adgang forbudt-skilt, når jeg tenker meg om. Men vi hadde guide, og det var han som var geofare-konsulenten i området. Så det så.)

"Path closed - cliff falls"

Bubbelur! Den ene er to hundre millioner år eldre enn den andre.

Det er nesten like artig å lete etter fossiler som å plukke molte eller sopp, men på samme måte som med molte og sopp er det aller artigst hvis det ikke har vært en haug med folk før deg på samme plassen og tatt med seg mesteparten av det som var der, da må du heller komme igjen tidligere i neste sesong. Tidlig på sommeren, kanskje, etter at vinterstormene og sjøen har tilintetgjort nok leirskifer til at amonittene som var inni ligger igjen som grus blant grusen. (Det får bli en annen gang.) Ellers er det fint å ha vært på lagturer før såpass at man er forberedt på all gåinga i tog:

Vi skal se på stein på Portland

Vi skal se på ras ved Lyme Regis

Vi skal se på en gjeng Statoil-geologer ved West Bay

Vi skal ikke bare se på lunsj og øl på puben ved enden av Chesil Beach

Har jeg sagt at det var skikkelig fint i Sør-England? For det var det, og det var spennende stein og trivelige folk å reise med - ikke minst nå etter at Ei Omorganisering har gjort at jeg ikke er sånn maskot-yngst på laget lenger - og planleggerne hadde gjort en grundig jobb og landa på ei løsning med veldig mange færre timer tilbragt på motorvei enn sist vi var på lagtur. Jeg fikk spise spekesild og blodpølse til frokost hver dag og har bada opptil flere ganger i Den engelske kanal.

Og hva er dette helt til slutt? Herdwick-sau!

Og morris-dansere!

(som jeg aldri hadde kommet til å kjenne igjen hadde det ikke vært for Terry Pratchett)

Og dessuten øl!

Plutselige unnskyldninger likevel

Ingen unnskyldninger! begynte jeg å skrive så kjekt, NÅ skal det meldes fra om Dorset. Før det blir altfor seint og man blir opptatt med å oppleve nye greier som må dokumenteres, altså.

...og akkurat så langt kom jeg, og så kom NICOLAS på besøk, og siden han til vanlig er spedbarnspappa og husoppusser i Kvaløyvågen, og sjøiskonsulent i nabolaget til Sildreveien, og sist jeg så ham muligens var et drygt år siden (lenge før både Leon-ungen og håndverkersirkuset), så var jo ikke det verken dagligdags eller forventa. Men så fint! Nå slapp jeg til og med å gå til postibutikken med den beibigaven som har ligget på utstilling her i evigheter, nå kunne han ta den med seg sjøl.

Så det var jo ei unnskyldning. Nå blir det ikke noe mer Dorset i dag. Og jeg som skal til Alta og alt, det kan bli en viss forsinkelse i oppdateringsskjemaet her. Ikke at det er noe nytt, eller for den saks skyld noe videre kritisk. Men det var fint i Sør-England, skal jeg hilse og si! Mye stein, blant anna.

Jeg sykla til Russland en tur

Det var litt lenger enn vi hadde trodd, og så kom vi ikke inn i selve Russland, bare til gjerdet. (Jeg har forresten vært i Russland før, så det var greit.) Fra gjerdet hadde det fint gått an å kaste stein inn i Russland, men det sto jo skilt der om at det var strengt forbudt å kaste stein inn i Russland, så det blei ikke noe av.

Den gule pinnen er norsk

 

Ellers var det jo riktig som heime i Øst-Finnmark! Men nå er det allerede lenge siden vi reiste derifra, og jeg har allerede vært og nakenbada i Børgin og produsert åtte kilo ripsgele i Vågå siden den gang, og straks blir det ny tur til utlandet på statens bekostning. Ikke til et hvilket som helst utland heller, men til et jeg ikke har vært i før! Dette kan sikre meg en bedre startposisjon neste gang det skal spilles Ticket to ride, noe som slettes ikke er til å kimse av.

Men aller først er det helg, og et styremøte som skal avsegstyremøtes - og aller aller først, som vanlig, er det leggetid.

Tokt på nest siste verset

På nattmorraskiftet er havet blankt, og når sjefen (som jeg går motsatt vakt av, og som jeg dermed knapt har truffet de siste to ukene) forteller at han nettopp har sett nattfilmen på NRK, så oppfatter jeg det som carte blanche til å bruke de her timene til andre ting enn å produsere vitenskapelige tekster, som er det jeg faktisk strengt tatt burde gjøre sjøl om klokka såvidt er fire. Vi er ferdig med alle stasjonene som var planlagt i det Tidligere Omstridte Området, og nå har vi fått lov til å bruke resten av tokttida på å samle inn ekkolodd-data fra et område der det mangler noe vi ellers måtte ha klart oss uten. Det er en enkel, men betrodd jobb å trykke på stopp- og play-knappene på de akkurat rette tidspunktene, som inntreffer cirka to ganger per åttetimersvakt, og i mellomtida skal det følges med på Topasen – den er nå kommet ned på 800 millisekunder, og jeg lurer på om noen har lagt merke til taktskiftet i trappa eller på lugaren.

Så ikke noe rapportskriving, altså. Jeg leser ferdig ei grusom bok om Palestina der de aller fleste hovedpersonene blir brutalt drept, løser sudoku, kladder blogginnlegg og går ut og ser litt på en kval mens jeg venter på lunsj og vaktskifte. Det er trivelig, egentlig (bortsett fra akkurat den boka), spesielt siden det er nest siste dag og jeg vet at jeg ikke skal holde på med dette lenestollivet i ukesvis i strekk. I morra går vi til Kirkenes og på torsdagen går flyet derifra! Først til Oslo og så til Værnes og fra Værnes går det tog.

Det har vært et fint tokt – sjøl om det er synd å miste sommerdager så får jeg vel holde fast ved at om jeg først absolutt skulle sendes til Barentshavet så var det tross alt bedre å bli sendt i august enn nesten når som helst ellers på året. Førsteklasses vær, førsteklasses mat, vennligsinnede og hardt arbeidende toktdeltakere og et mannskap som til og med lot meg få lov til å ta i en og anna vinsjhendel. Sist jeg var på storbåttokt var det kuling og tekniske problemer og personkonflikter og frustrasjon og det varte i fire uker og jeg holdt på å bli gal, denne gangen har jeg ikke så mye som vært sjøsjuk en gang. (Gangen før der husker jeg best at jeg hadde fersk kjærlighetssorg og at toktlederen mente at masteroppgave-prosjektet mitt bare var tull og at jeg sov elleve og en halv time i strekk hver natt i to uker, det var en personlig rekord som er blitt stående siden den gang i 2008.)

I morra skal det pakkes og vaskes og sjekkes at alt er klart til neste gjeng kommer ombord (for det er slettes ikke helt slutt, toktet varer egentlig ei uke til med filming med et nytt kamera i et nytt område), jeg må huske oljehyr og vernestøvler og en del ekte barentshavgjørme som jeg helt på alvor har tenkt å ha med meg på flyet, og så håper jeg det blir landlov så det kanskje kan gå an å ta ei øl med mannskapet som også skal reise heim i morra etter å ha vært ombord i en måned.

Lyntokt

Det går unna i Gråsonen! Nå også med kuling og sjø, men det tåler man fint så lenge man passer på å holde seg unna femtedekket og datamaskinene der. Toktprogresjonen til nå har vært glitrende, til de grader at det blei et planleggingsproblem for toktleder, som må til med å komme på noe de kan bruke den siste uka til etter mannskapsskiftet i Kirkenes når jeg skal gå i land. Men vi får tro at hun har det under kontroll! I mellomtida fortsetter vi med å grabbe gjørme og tråle gjørme og lagre gjørme og filme gjørme. På planleggingskartet skal gult representere den hardeste bunnen og lilla den blauteste, men alt er jo relativt, ikke minst det målet på relativ bunnhardhet som kalles backscatter. Har vi filma i mange dager nå, syv? Jeg har knapt sett mer stein enn jeg kunne ha fått med meg heim på flyet - det er utvilsomt gjørme som gjelder her i strøket.

I skrivende stund er de i gang med ei opphentingsøkt igjen, og det skal vel godt gjøres om de er ferdige til klokka fire i morra når jeg går på vakt igjen? Leggetid, med andre ord.

Gjørmetokt

Klokka fire i morrest var det plenty med gjørme på dekk, og det var bare å hive seg i oljehyret og gi seg i kast med de forskjellige variantene: Gjørme fra grabb, gjørme fra boxcorer, gjørme fra multicorer. Biologene har i tillegg gjørme fra trål å forholde seg til, det ser gjerne omtrent sånn her ut:

Multicoreren er geologene sin prøvetaker, det er et finstilt instrument som veier tusen kilo og består av seks pleksiglassrør med fjærbelastede utløsermekanismer som skal sørge for at rørene lukker seg når de er kommet ned på bunnen (dette burde jeg hatt et bilde av, merker jeg, men det blir ikke i dag - forresten hadde jeg med et sist, det er vel nummer fem). Det går med noen timer til å armere den og få den ut i havet og trygt opp igjen med full fangst, og videre få gjørma ut av rørene centimeter for centimeter og pakke den pent enten i plastposer eller i aluminiumsfolie, men det er om å passe på at det ikke kommer metall borti de gjørmeskivene som skal analyseres for tungmetaller og ikke plastikk borti de som skal analyseres for organiske miljøgifter - og så skal det vaskes og vaskes og vaskes (glasimarin gjørme er vanvittig seigt) og til slutt er det papirarbeidet. På åttetimersvakten min i dag rakk vi akkurat over én runde med multicorer, det er tilfredsstillende! I natt ligger det an til at det kommer opp en ny multicorer cirka når jeg skal stå opp, så da har jeg jo en plan for morradagen også.

Barentshavet har behandla oss bra så langt, det er skimrende lyseblått som i Karibien og ugjennomsiktig som om noen står og tømmer ut surmelk i det en plass. Og sol har vi hatt i dag - det har vært for varmt i oljehyret - og skodde har vi nå, men fortsatt melkehav og fortsatt ikke noe sjø å snakke om. Mange takk for det, Barentshav!

En ordentlig toktstart

En god soldat sover når han kan, og dusjer mens han er innaskjærs sånn at han (eller i dette tilfellet hun, altså jeg) kommer sjøsjuken i forkjøpet. Nå er det riktignok silkeføre her på 71 og en halv grader N, 26 grader E, vi steamer gjennom skodda på et blankt hav og det forventes fullt oppmøte til middag klokka halv seks.

Utsikten har vært som den pleier de siste par somrene,

det har gått mye i Sørøya og Seiland. (Men nå har vi ikke landkjenning lenger.)

Sars-båten er bygd for fiskeriforskning og er uhyre stillegående, til de grader at jeg må bort og se i ventilen når jeg våkner for å finne ut om vi er i fart. (I natt klokka fire var vi i fart, viste det seg, da var det Frank-Hugo sitt hus som passerte ventilen.) Men nå kjører vi Topas – bunnpenetrerende ekkolodd – og da sier det tikk tikk tikk på lugaren og i trappa fordi ekkoloddet sender ut et nytt ping hvert seks hundrede millisekund. Det er en trivelig lyd å våkne til, den betyr at man er underveis til et sted og at det ikke kommer til å stå noen med gjørme til knes på dekk og vente utålmodig på avløsning. Topasen må også passes av noen som kan stille litt på offset og gain når det behøves, ellers risikerer vi at ekkoet ikke blir registrert og dataene ubrukelige. Det viser seg å være ei høvelig bloggoppdateringsanledning, iallfall i finvær, for når det blir sjø duger ikke jeg til mye datamaskinjobb på femte dekk.

 

tikk tikk tikk tikk tikk

Nå er klokka blitt over åtte og jeg er på frivakt. Vi nærmer oss første videostasjon med ti knops fart, og ETA er sånn rett etter klokka fire i morratidlig, det vil si cirka på vaktskifte - det er nok bare å komme seg i seng. 

(Men helt nederst så må jeg innrømme at det var en kunstnerisk frihet, det her med huset til Frank-Hugo, for det hadde vi nemlig på babordsida og jeg har jo styrbordslugar. Jeg så det ikke før jeg var kommet opp på dekk, etter at jeg hadde sett lappen om at det bare var å gå og legge seg igjen siden Topasen hadde mista bakkekontakten. Det var jeg forsåvidt forberedt på siden jeg ikke hadde hørt noen pinging på lugaren!)