Nytt postnummer IGJEN

7067, hvis jeg ikke husker feil. Vent, jeg skal gå og sjekke på det høflige skrivet fra kommunen. 7067 Trondheim, ja, nyopprettet postnummer til alle som bor i tjueseks gater på Lademoen. (Tenk at det er så mange gater på Lademoen.) Det er bare å oppdatere sine adressebøker!

På postadresse 7067 Trondheim er det søndagskveld og jeg er akkurat kommet med tog heim fra en kort Innherreds-ekspedisjon med innlagt tur i blaut og ulendt granskog på leiting etter trompetsopp og traktkantarell. Vi fant ikke én. Jeg som kjøpte meg sopptørker i fjor og måtte kjøpe meg leilighet etterpå for å få kjøkkenbenk stor nok til å ha plass til sopptørkeren.

Det var tåke og elgjakt i marka i dag, og jeg måtte tvinge Ivar til å gå med neongul sykkeljakke og lage menneskelyder. På Værnes er det full flytrafikkstans i skodda, det skal bli spennende å se om Det Veldig Avanserte Ekkolodd-kurset som skal begynne i morra blir skadelidende. Jeg håper ikke det, for jeg er helt klar for kurs, jeg har den rette capsen og alt (jamnfør dette bildebeviset fra Seisma-sommeren):

Det blei nemlig et par varme Seisma-dager etter to uker med stilongs! Men enkelte måtte jo være i styrhuset og kjøre ekkolodd, såklart. (Maskinisten kom med saft i ny og ne.)

Fjorten dagers ulltruseseilas

"Få laus den tampen, Munin ror ifra oss"

Sommeren ser ut til å være over. Det er bare et par dager til jeg går ombord i Seisma-båten for å være der i mesteparten av august, og da kan det jo bli så fint det bare vil, men helt ferieaktig blir det aldri med lange dager på havet og lite komfort og mye fokus på værmeldinger og store dagligvareinnkjøp og flittig oljehyrbruk og de samme klærne hver dag i ei uke og dårlig mobildekning og gjesteflytekaier og folk som kommer og glor og spekulerer på kvelden...

Eller vent forresten.

Ferien i år gikk fra Stadsbygd til Ålesund via Titran og Veiholmen og Grip og Søre Bjørnsund (og via Sjursvika og Inntian og Bud og Lyngværet og Mellemverftet og Sunnmøre Museum og enda et par plasser med dreggfeste eller beleilig plasserte fortøyningsblåser), og det var stilongs hver dag og soving i telt og under toppseil og i Håvard sin utlånte jervenduk, og nordavind og høljeregn og ødelagt VHF og publikum på kaia for å se om vi kom til å klare å ro oss ut. Det var strålende, og mesteparten av forskjellen mellom Braute-fritid og Seisma-arbeid ser jeg består i at med Braute sitter det ingen og følger med på AIS så man står fritt til å sove til langt på dag. Ja, og på Seisma må jeg ha vernesko, men på Braute duger det med nye lekre gummistøvler med damesnitt. Og Braute har krabbeteine ombord! (Men Seisma har ekkolodd, det er til og med nytt og ekstra fancy i år.)

Her er noen bilder, det er alt jeg rekker. Bedre enn fjorsommerseilasen som blei stående fullstendig udokumentert, trøster jeg meg med.

Bror min stilte med hendig gullvaskepanne til kjøkkenbruk (og fiska fisken gjorde han óg)

Et motiv!

Vi må forte oss å få det foreviget

Et sjeldent fint møte mellom to sjeldent fine båter i ei sjeldent fin naturhavn på Hitra

Munin blir utklassert

Makrell på spidd, Ålesund innen rekkevidde

Vi har funnet vår plass mellom knarr og shetlandsbuss og snidbetninger på museumskaia

Råmelk, jod og glidemiddel

Det har vært søttendemai i Trondheim, min første, med bunad og fullt symfoniorkester. Det har vært dugnad i borettslaget, min første, der møtte jeg to til av mine usynlige naboer sånn at jeg er oppe i fem nå (av jeg-vet-ikke, kanskje tolv? Femten? De er som sagt usynlige). Det er ingen sak med dugnad når alle overflater på eiendommen er enten murpuss eller betong, forøvrig.

Før dugnaden kunne jeg more meg med å møte opp på jobb og se om folk kjente meg igjen med Brundtland-sveisen. Det er mye moro igjen å hente der, jeg har for eksempel ikke vist dem brillene mine ennå. Før det debuterte jeg som gjestebratsjist på Byåsen, heime hos noen som er så voksne og etablerte at de har salong med øvingsplass til et helt lite orkester.

Før det var jeg ti dager i fjøsen og tok imot lam med begge hender.

Men ikke de her, for dem var det far min som tok imot med begge hender. (Foto: Ann Cathrin Stafseth)

Folk tror det er ferie, jeg blir like overraska hver gang. Kos deg med de søte smålammene, sier de. Vårens vakreste eventyr. Men det er jo et blodslit? Det er hardt arbeid fra morra til kveld samt hele natta, og hver lamming er et spørsmål om liv eller død som slettes ikke er ferdig-besvart når den nyeste nyfødte begynner å puste luft for første gang. På ingen måte. For kanskje klarer ikke lammene å få i seg mat? Eller de lærer seg å finne spenen, men sauen har for lite melk. Eller sauen har nok melk, men så patter lammene bare på ene sida og så ender det med jurbetennelse.

Det blir fort fullt i fjøsen etter hvert som sau etter sau skal deles av med ei grind sammen med sine par-tre-fire ferske blaute lam, og alle lammene må få øremerker mens man fortsatt har kontroll på hvilke som ble født først og hvem de egentlig er sine, og det kommer stadig nye til verden - enten rettveien eller feilveien på den ene eller andre eller tredje eller fjerde eller femte helt vanlige feilstillingsmåten, eller kanskje på en helt ny måte som fødselshjelperen aldri før har vært borti, for eksempel med ryggen først i bananposisjon med hodet ned. Så må navlestrengen desinfiseres, og hvis det er kveld og kaldt må de nyfødte tørkes med halm i fall mora ikke klarer å røkte alle skikkelig sjøl, og halmen må ut av garden igjen før den blir trødd fast i strekkmetallet så skiten ikke slipper gjennom lenger.

Viktige væsker i fjøsen

Og så må jo alle voksensauene ha mat, og ikke minst vatn! Vatnet må serveres i bøtter nå når alle gardene er fulle av grinder sånn at det bare er den ytterste sauen mot midtgangen som kan drikke av drikkekaret, og ikke gløm alle de som er blitt flytta ut i gammelfjøsen og går på talle i provisoriske garder i påvente av at lammene skal bli store nok til å få komme ut på mark.Og har du kontroll på alle de tretti lammene som kom til i dag og i går? Der ligger det plutselig et innhult lite krek med hodet under vingen, et av de du sjøl har tatt imot og som du var så fornøyd med fordi du var sikker på at alle tre hadde lært seg teknikken og så så spreke og livskraftige ut, men nå dagen etter er den ene iskald i kjeften og døden nær, han må akuttbehandles med varmelampe, råmelk via sonde og tett oppfølging. Og kanskje rekker du å berge ham, men kanskje ikke, og kanskje er det nok melk i juret til at søsknene kan klare seg - hvis ikke må en eller flere av dem flytte til kopplamgarden og lære seg å patte på melkeautomat. Og mens du fyller nytt pulver i automaten og har individuell opplæring i smokketeknikk med det ene kopplammet etter det andre, så lammer det en ny sau i nabogarden og den får femlinger.

Den viktigste væsken i fjøsen kan serveres i 60-millilitersdose rett i magen

Ute på mark er det på høy tid med koksidiosebehandling, og alle lammene må fanges og medisineres. Så detter et strømgjerde ned, og før du vet ordet av det er det sau i veien midt i 80-sona, men samtidig lammer det en ettlamssau og den må øyeblikkelig få overlevert et adoptivlam hvis det skal være noen sjans for at den skal ta det til seg. Midt oppi alt må dyrlegen komme og behandle betennelser og spenetråkk og koldbrann i jur, eller utføre keisersnitt på et børslyng-tilfelle. Etterpå står sauen der med operasjonssåret sitt og får sprøyter med antibiotika og smertestillende etter anvisning, og det er bare å krysse fingre for at melka ikke skal forsvinne så sauen likevel skal kunne få gå med lammene over sommeren.

Kopplam

Noen lam må slåes ihjel fordi de er født med misdannelser i skjelettet eller med tarmene på utsida. Noen lam dør av seg sjøl uten at det er noen tydelig grunn. Noen lam blir syke med diaré eller leddbetennelser eller fordi de ikke fikk nok råmelk i sitt første levedøgn. Noen blir avvist av mora, eller de blir glømt igjen når søsknene følger mora for eksempel til andre sida av elva fordi ikke alle nybakte mødre kan telle helt til tre. Det må være folk der til å følge med dem. Det er mange skjebner, det er relativt lite kos og det er det viktigste arbeidet jeg gjør. Kontorvirkeligheten i Trøndelag var det vanskelig å komme tilbake til.

Inderøyfugl, og et frampeik fra Mosvik-sida

De blir solbrente i finværet! Men jeg skal heim og bekymre meg for ei anna besetning, så disse får klare seg sjøl.

Rundefugl

Og noen Runde-folk på kveldstur med dyr optikk.

 

(Men det var ikke strengt tatt nødvendig, viste det seg!)

Jeg har vært geolog i trane-sjøfugldans siden lørdagen, og det var artig. Nå er jeg i Trondheim igjen, og på kontoret venter digitaliseringsbrettet og ferske utklipp fra sunnmørsaviser.

Skikkelig høge fjell

Jeg har vært på noen. Det var et slit. Jotunheimen er ikke mitt naturlige habitat, det viser seg gang på gang, men påska var lang og romma mye øvrig feriering både i Nord-Gudbrandsdalen og på Innherred, og heldigvis finnes det arenaer jeg hevder meg mer enn i akkurat den mest-effektiv-på-ski-grenen, så det jevna seg sånn nogenlunde ut. Og så ble det pene bilder, ja, det hjelper.

Svare-toget går

Ivar får hele flokken sin (så nær som en med gyldig fravær) opp på Surtningssue, og har dermed all grunn til å være fornøyd

Fortroppen staker ut heimveien over enda en totusenmeterstopp

Det er forresten lenge siden påske allerede, og skiene er pakka bort. Doktor Holand er reist til Florida og lurer på om jeg ønsker meg en levende eller en død alligator i bygave, sjøl skal jeg til Sunnmøre for å holde foredrag om havets bunn som vi var og studerte skikkelig nøye med Seisma i fjor:

Gjørmeforskning pågår

(Denne turen skal jeg glede meg litt mer til så fort jeg får laga det foredraget, kjenner jeg, men det skal nok gå bra. Jeg begynner å bli godt kjent på Søre Sunnmøre etterhvert, nemlig, og jeg holder på med å lage noen skikkelig fine kart til dem.)

Og ellers?

Nytt postnummer, yo

Hei venner som ikke bor i Trondheim og som ikke har hørt fra meg siden kanskje november: Jeg har flytta fra Fyrstikkeska og ripsbærbuskene og huseieren som kom med rundstykker på døra. På Lademoen er det sykkelfelt og borettslag og vaskekjeller, og jeg har fått milliongjeld og ikeasofa, tre ganger så stor golvplass og en masse musestille naboer som jeg aldri ser. Det kjennes overraskende bra. Velkommen på besøk!

Sol, skjellsand og sjøsjuke sør for Stadt

Hva med et glimt fra den tøffe tokthverdagen som allerede var over for halvanna uke siden? (Det vi har for oss her er noe som på fagspråket vil måtte kalles en diskordans, for det har vært et lengre opphold i avsetninga av innlegg, og da er det slett ikke sikkert at det øverste innlegget har noen direkte forbindelse med det som ligger stratigrafisk rett under. Så sjøl om den overfladiske tematiske likheten kan være stor mellom innleggene, så har de i dette tilfelle veldig ulikt opphav, idet de handler om to helt forskjellige tokt med helt forskjellige formål i helt forskjellige landsdeler med helt forskjellige båter. Bare forskeren er den samme.)

Geologen finner fram sitt tapreste smil

Grabben fanger opp den uheldigste sil

Sankthansaften i Kalvåg markeres med stil

Imellom prøvepunktene kan man unne seg en kvil

Det er bedre å gå på tur enn å se på VM i Brasil

Men den som er sjøsjuk er ikke så mobil

Og nordausten holder seg stabil

Mens vi passer på å ha en klar (og klikkbar!) medieprofil

Og storværen i Honningsvågen er neppe infertil

 

Ny runde med uklare havhester

Det har vært en del siden sist, det har vært tindebestigninger og ei femtiårsfeiring og hundre slimete lam, men akkurat nuh er det transportetappe langs østfinnmarkskysten på tur til Porsanger for at biologer skal få studere næringskjeder. Båten hører til Havforskninga i Bergen og heter nesten det samme som ordføreren i Tromsø, og biologene har lovt meg at mellom klokka 23 og 0730 skal jeg få styre butikken sjøl, for da skal de sove og det blir opp til meg å aktivisere mannskapet med grabb-prøvetaking. Spennende. (Det gjelder ikke i natt, nå er jeg bare oppe på trass. På dekk var det så fint at jeg bare måtte gå ned igjen, man får jo aldri lagt seg hvis man bare skal se på havhest-showet.)

Det er fine forhold, om enn litegrann hustrigere enn sist jeg hadde et ærend i Barentshavet. Jeg gleder meg til å se Porsanger i dagslys, det var lite av det da jeg var i Indre Billefjord og krangla meg til å holde foredrag nå i november. Og så gleder jeg meg også over at jeg skal få gå av båten allerede i Hammerfest og dermed kommer på kontor igjen et par dager tidligere enn jeg hadde tenkt! Ikke for at det er så artig i seg sjøl, altså, men det begynner å bli litt vel mange kontor-intensive arbeidsoppgaver som det haster med og før eller senere må de visst bare gjøres. Et par dager tidligere heim fra tokt veier opp for et par dager avspasering og dugnadsinnsats i Bossekop, som er det neste på programmet - så blir det altså litt skytteltrafikk likevel.

Og i morra er det søttendemai, ser jeg! Jeg feirer med nye vernestøvler.  

(Denne helga har jeg bada og grilla og spist vannmelon)

Et (litt lite representativt) januarbilde fra Innhered-arkivet

På Inderøya lukter det mold og møkker. Jeg har lånt Ivar sin sykkel (den har sånn hardt mannesete og jeg når akkurat ned til pedalene med tåa) og sykler de syv kilometrene til hytta ved Børgin - det er for å lufte meg og for å prøve å få forfatta noen forskningsblogginnlegg jeg har lovt bort til kommunikasjons-Magne. I solveggen på hytteverandaen er det kokvarmt, og hele fjæra er full av skrålende unger med foreldre og storesøstre og tjukke hunder og fiskestang. De har det veldig fint og de er hyggelige, men arbeidsroen blir jeg seende langt etter.

Jeg skriver dette isteden! Offline helgeblogg fra Innherred i april. Påska har kommet og gått, med klassiske skiturer over pass og breer (mer om det seinere?), lamminga på Elvenes har starta og flybilletten er kjøpt. Det var lenge usikkert hvordan det egentlig skulle bli med den tradisjonelle mai-turneen land og strand rundt i år, jeg rakk faktisk å komme godt i gang med å øve inn 17. mai-repertoaret til orkesterets tradisjonelle norske klassikere-konsert. (Okei, "godt i gang" er selvfølgelig en overdrivelse, men vi har i det minste hatt mange onsdager på oss.) Nå har jeg gått glipp av denne konserten fire ganger av fire mulige siden jeg alltid ender opp med hjelm og kjeldress på nasjonaldagen, så bratsjgruppa har jo vist at de klarer seg bra uten meg, men akkurat i år lå det altså an til at også jeg skulle bli nødt til å pynte meg og være i byen.

En sving til Frøya i førstemaihelga og ei uke i fjøsen etterpå hadde ikke vært så mye turné å snakke om. Men sånn skulle det visst ikke bli likevel, for plutselig dukka det opp noen ekstramidler fra et budsjett til en prosjektleder i Tromsø en plass! Det betyr klarsignal for å henge med på et biologtokt i Porsanger som invitert gjørmekjenner, og toktet er beleilig plassert både i tid og rom - ikke bare unngår jeg bunadssavn på søttendemai, jeg kan også fortsette til Kirkenes direkte fra heime og dermed slippe å fly i skytteltrafikk mellom landsdeler. Logistikken blir selvfølgelig deretter, med feltutstyr og oljehyr og datamaskiner og kart som skal transporteres hit og dit, men en stor og variert bagasje hører jo maimåneden til (iallfall mine maimåneder).

Så turneen starter nesten straks, den, og i skrivende stund (som nå er blitt Trondheim på en tirsdagskveld og ikke Inderøya på lørdagen som var) har jeg én eneste dag på kontor igjen før, tja, seksogtyvende mai? Det er knall. Det er litt hektisk óg, men overveiende knall. Og siden jeg ikke skal være med på noen konsert vil de ikke ha meg på øvinga i morra heller, og da får jeg kvelden fri til å gå på fondue-fest!

Slekters gang

Nå er det en måned siden Mor døde på sykehjem i Svolvær og nesten like lenge siden alle barn og barnebarn treftes i begravelsen og gråt og spiste snitter og hadde det fint sammen. Presten hadde regnbuestola og golvet var fullt av blomster, ørna flaug høgt i fjellet over kirkegården og bekken brusa på samme måte nå som sist vi var der i samme ærend, i april for fem år siden. 

Det er blitt servert mange snitter i Mor og Far sitt hus, ikke minst til barnebarn. Trekanta hvetekakeskiver med kjøttrull, på et fat til å ha i fanget i sofaen. Sofaen var av mørkt, glatt skinn da jeg var lita, eller skinnaktig i hvert fall, jeg kan lukte den fremdeles. Loftstrappa med teppegolv under nakne føtter på tur opp for å ligge i alkoven. Mandelkjernepudding til dessert. Brio-tog på det rommet som het barneværelset, der Far hadde malesakene sine. (Pappa tegna et småfly på ett av Far sine bilder en gang, mens det var på skissestadiet, og det var et veldig fint dobbeltdekkerfly, men tegninga blei malt over siden flyet ikke passa inn i Gunnar Berg-stilen. Jeg syntes det var så synd.)

Mor hadde alltid med seg sjokolademus når hun kom på besøk til Elvenes, alltid. Unger er grådige egoister, det var iallfall jeg, og jeg var glad når Mor kom, for jeg likte godt sjokolademus. Jeg spiste dem sakte og systematisk. I Svolvær ville jeg bare se på tekst-TV (dette syns de andre barnebarna er artig, for de fleste av dem er oppvokst med internett og har ikke skjønt hvor spennende det var å være på besøk i et hus med tekst-TV: Vitseside! Verdensur!) og i alle fall ikke være med ut og gå tur noen plass, ikke snakk om. Utakknemlige unge, jeg skjemmes. De var nok glade i meg likevel, Mor og Far, og jeg var glad i dem, men når man er for eksempel åtte år så er jo alt så selvfølgelig, da tenker man ikke på sånt.

Senere blei Far sjuk og gammel, og Mor blei den skrøpelige bestemora som man måtte passe på å ikke klemme for hardt når man var heimkommet student på besøk, og begge flytta på hjem og der døde de. Mor rakk å være fåmælt rullestolpasient lenge først, jeg visste aldri om hun visste hvem vi var lenger og det var ikke så ofte verken jeg eller bror min var på besøk. Men nå når det blei slutt på alt dette, så viser det seg at det slettes ikke er den sterkt pleietrengede 85-åringen som huskes, det er Mor sånn som hun var da hun var seg sjøl! Mor som strikka lester og serverte julemiddag og reiste til fremmede land og som stelte sånn for alle sine bortskjemte barnebarn (jeg er sikker på det ikke bare var meg). Det er godt at det er sånn, for hun var litt av ei dame og vi kunne ikke hatt ei bedre Mor i Svolvær, ikke tale om. 

Huset er solgt nå, til nye folk som har flytta inn og gjort alt til sitt eget. Godt er det - men det betyr at for eksempel lukta nede i gangen og på Mor sitt rom og i kottene på loftet, og følelsen av hvitt loddent teppegulv og krumninga i den gamle madrassen og lyden av smykkene på badet...alt det her finnes nå bare i hodet mitt. Vi var seks barnebarn (nå er vi først og fremst seks søskenbarn, tenker jeg), det blir seks forskjellige hoder med seks forskjellige versjoner av Mor og Far sitt hus i Nybyveien 5.

Jeg håper de hadde et godt liv der. Og til avslutning har jeg ikke noe bilde av Mor, nei, men av den samlede nest eldste generasjon Sandberg-ætlinger: Vi er ikke så mange, men se som vi har pynta oss!

Det var en fin begravelsesdag og et godt farvel.

(Men snart skal jeg begynne å blogge om turer på små fjell igjen, bare vent.)

Samlede snøbilder

Slik ser det ut på marka når det er snø

I dag fikk jeg en gave på kontoret, det var Tine som hadde plukka meg en hestehov. Vinteren er avlyst, folk som skulle ha vært barske marssyklister legger om til sommerdekk, på Ørlandet er de begynt å pløye. Det er ti grader og skøyteisen min tæres opp, og i neste uke meldes det non stop høljeregn. For at jeg ikke skal bli fullstendig akterutseilt: Her er dokumentasjon på årets befatning med skiføre. ("Så langt", skulle jeg gjerne sagt, men vi får vel se.)

Helge i slalåmbakken (der trivdes han ikke noe særlig)

Vågå: Mari og Ivar skynder seg opp på et lite fjell

Røros: Mye lyng og reinlav gir godt feste for lilla swix

Jadranka møter tusen reinsdyr

Circumferensen: Vi går på ski i kulturminnet etter en furuskog

(Akkurat den der vinterdekkproblematikken, forresten, den har jeg jo tenkt mye på der jeg har knastra meg fram på barmark siden midten av januar. For det er et ork å drive og bytte dekk, og hva om man først legger om og så blir det glatt igjen likevel? Men i går morrest hadde situasjonen løst seg på et vis, for da var det nemlig noen som hadde vært og STJÅLET framhjulet mitt, hestkukene! Så nå har jeg bare ett vinterdekk, og da er det vel like greit å starte vårsesongen. Ikke at det er noe mindre ork å skaffe et nytt forhjul, forresten, snarere tvert imot.)

Ei fiskehistorie

Jeg rekker et siste februar-innlegg, men må skrive det fra jobb i lunsjpausen siden det ikke kommer til å bli med noen datamaskin på slovener-hyttetur i kveld! Det er uansett bare for å vise fram følgende:

Foto: Ivar S. Holand

Inderøya byr på overraskende naturopplevelser for den som ser litt nøye etter, nemlig - forrige helg var jeg og fanga en djuphavsfisk med bare hendene i Straumen. En levende en! Men han er nok blitt otermat nå, forutsatt at oteren liker skolest (det er neppe noe som er fast på menyen).

Februartur uten bålbrenning

Hemnafjellet fra vest

Det var den vinteren trønderne slutta å følge med på værmeldinga. Ta en tur til Namdalseid i morra for å bestige et nytt fjell? Turklærne ligger klar fra sist, det blir stilongs og flisgenser og fjellsko og anorakk. Kanskje pakke skøytene i tilfelle. Gamasjer har man bruk for hvis man skal vasse i myr eller grynne i laussnøen - altså ikke. Regnhyret blei lagt på hylla i november, og glømt.

Hele skogen er eksplosivt brannfarlig samtidig som hvert eneste bekkedrag er frosset til en gedigen issvull. Gode turvaner er likevel vonde å vende: "Vent, forresten, har vi huska å ta med fyrstikker?" "Nei, men jeg har huska å legge dem igjen heime i gangen."

Adressa er seg sitt ansvar som folkeopplyser bevisst: "Slik ser det ut på ruta når det regner"

Det hjalp forresten, vi kjente det igjen nesten med én gang

Det artige med å gå på nye fjell som er plukka ut fordi de oppfyller et vilkårlig administrativt kriterium er at noen ganger viser det seg at et anna passende fjell er mye nærmere enn det som man opprinnelig hadde sett seg ut. Om man da kanskje tilfeldigvis ikke har med kart som dekker akkurat det nye fjellet, så finnes det heldigvis opplysningstavler som kan avfotograferes.

Bare litt synd at vi skal til det høyeste fjellet i Namsos, og den kommunen har de klipt bort

Det er fint å gå på tørre fjell, spesielt når man får til å styre unna de verste granvasene. Det er fint å gå på fjell som er skikkelige fjell uten skog helt til topps, og med utsikt over noe anna enn Hermannssnasa for én gang skyld. Det er jo også (unektelig) fint med sol, og det er vanskelig å bli irritert på at det er for mye av det - til tross for den der brannfaren. Og når man altså verken har sett eller hørt om nedbør siden første helga i januar, så blir overraskelsen desto større når elingen med ett kommer ramlende med blautsnø og seks meters sikt!

Matpause i granvasen

To hundre meter høgere og en knapp time etterpå

Akkurat utsikten fra Namsos kommunes høyeste punkt blei vi visst snytt for den her gangen, men jeg tror vi klarte å finne selve toppen før vi gikk snarveien ned i mørtna uten å treffe en eneste elg. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, men det er vel ikke et altfor kontroversielt synspunkt å hevde at det kan ha sine fordeler å med seg et passelig kart også, hvis man først skal klatre i bratt granskog en februarkveld.

Ja, og på søndagen fikk jeg krangla meg til å gå på skøyter!

Tenk om tidenes skøytevinter hadde vært for to år siden, da hadde jeg gått glipp av den