Holder det jeg lover 5

Jeg rydda i trappa i tilfelle jeg skulle komme til å få besøk en dag, det er så fint når folk klarer å komme seg både opp og ned uten kreativ skreving. Blant frukt og kontaktlinser og nøkler og tiggerbrev dukka det opp ei liste på tre gule lapper: "Indre/Ytre Gjesøya, Kjeholmen, Rundholmen, Flatholmen, Fyllingen, Utflesøyan, Dypingen, Skarvholmen, Floholman, Åsandøyan, Frugga, Floholman [noen andre], Buholmen, Lyngøya, Godvikholman, Dypingvika, Galtsundholmen, Store Terøy + Lille, Egghomen, Revskjeran, nån med skarv på, S__holmen S for Nyksund, Gjæva, Stavøya (utfor), Sandholmen + sørom, S på Hjellsandøya, Frugga igjen, det vi ikke kom i land på -> Rivskjæret".

Og hva var så det her? Ikke nødvendigvis noen kjempesolid geografisk informasjon som står på egne ben, for nå gjorde jeg et kjapt kartsøk og fant rundt 175 rundholmer og enda flere lyngøyer, 26 terøyer, 27 floholmer, 115 skarvholmer og åtte plasser i Norge som heter Gjæva - men akkurat denne ramsa er altså stoppestedene på Den Ekte Geologens vei til ferdiggjøring av et skikkelig bra vesterålskart. De leker ikke kartlegging, berggrunnsgeologene, det er nemlig sånn at man skal i land overalt og ta på steinen før man får lov til å si hva det er. Så når maringeologene likevel var i strøket med en høvelig båt i anledning skjellsandkartlegging, så så berggrunnslaget sitt snitt til å sende med en av sine i et par dager, og sånn hadde det seg altså at jeg fikk gå på land på alle holmene i Bø og Øksnes Vestbygd. Sånn her omtrent var det:

(Floholmen må nok klikkes på for at vi skal vises - jeg er øverst)

Konsensus før jeg kom ombord i Bodø var at det kom til å bli lange late dager med fiske og hekling av grytekluter mens Den Ekte Geologen var på holmene og pikka stein, men dengang ei, det var rett i berggrunnskartleggingsassistansen og jeg fikk være med overalt som moralsk støtte under spennende landgangsoperasjoner, som steinbærer og som sambandsoffiser. (Så det blei et stress å få de gryteklutene ferdige til søttendemai, men det gikk akkurat.) 

Operasjon finn-en-stein: Ikke lov å bruke slegge i naturreservatet

Jeg lærte litt om stein (bittelitt), og så erfarte jeg igjen at hvis du kommer til en interessant plass i fjæra og lurer på hvorfor det ser ut som det gjør her, så må du helst ha med deg minst tre geologer for å få et brukbart svar, for den som ser på mineralene bryr seg ikke det skvett om deformasjonen og den som kan forklare foldinga legger knapt merke til at det er jettegryter der engang. Og jeg fikk høre at det var mye spennende å finne, men akkurat detaljene i det er litt uklare for meg, det gikk mye i charnokitt og i overraskende gneis-varianter. Men noen bergarter er også så selvfølgelige at de kan kartlegges med kikkert på fem meters hold uten landgang! (Og da får ikke holmen strek under seg på lista, og det er nå det må innrømmes at jeg har visst ikke vært i land på alle skjær i Bø kommune likevel, for de er lagd av mangeritt hele bønsjen.)

Geologen er ikke i tvil

Geologen er litt mer i tvil, for her er det bare tang å se (så akkurat Utflesa blir vel stående igjen som kvit flekk)

Etter tre dagers øyhopping reiste geologen heim for å gå i barnetog, mens vi standhaftige søttendemaiforskere blei igjen og grabba skjellsand hele pinsehelga. Sjampanjen og rømmegrøten blei inntatt på Stø i år, men protokollen som slår fast at det skal spilles Mattis etter middagen blei brutt til fordel for surfing på et sjeldent tilfelle av internett. Ellers var det finvær og helt unødvendig sjøsjuke og masse skikkelig skjellsand og veldig mange fine plasser og et hav av lundefugl, og vi hadde med oss den rette sorten reiselektyre og alt:

Så sånn var nå det. Båten kommer ned igjen mot slutten av juni, hvis jeg ikke tar feil (etter Porsanger og Magerøya), men det blir ikke mer skjellsandfiskeri på meg i år. MITT neste tokt starter i slutten av juli, i selveste Barentshavet, og det blir nok andre boller! Men den tid den sorg, og jeg har forresten to uker i Vest-Finnmark på tapeten aller først.

Hej då grabben, vi sees igjen!

(Men de var fri for mummikopper)

Hoi, her var det ei stund siden. Pappvinen er blitt dårlig, kirsebærtreet har blomstra av før jeg fikk fotografert det en eneste gang og jeg har vært på fem flyplasser og fått fjorten nye vannblemmer på diverse kroppsdeler. Den som fortsatt følger nøye med på AISen har sikkert mer kontroll enn det jeg har på hvor Forskningsfartøyet befinner seg (Porsanger, antakelig?), men jeg har altså vært på land nå i over to uker. Og her på land går det unna, her er det bratsjplikter og Braute-arbeid og folk som det skal grilles sammen med, og noen ganger må man seile katamaran og noen ganger må man tidlig opp og donere blod til de verdig trengende og noen ganger må man være flue på galleriveggen når fire menn synger Ronja Røverdatter-sanger i bryllupet til noen man ikke kjenner.

Men ofte, sånn som nå, blir det seint og man er rett og slett nødt til å legge seg før man nesten får skrevet noe som helst! Fordelen med det er at det blir lett å finne tittel til de neste par innleggene, som jeg hadde tenkt skulle handle om sjølivets byrder og gleder. Her er er bilde så lenge, med Hovden på (klikk det gjerne stort), god natt.

To Roma-observasjoner og en påminnelse om AIS

Sist jeg var i Roma, det var i 2009, da var det et bilde jeg glømte å ta og jeg har tenkt på det siden. Nå har jeg vært og tatt det! Det blei tre bilder, viste det seg, og de viser tilsammen hvordan Roma-byen fungerer:

Først går man rundt i smale gater og passer seg for biler som kommer i full fart, og det er skyggefullt og vanskelig å orientere seg siden ingen gamlebyer i verden holder seg med rettlinjede gater og Roma er alle gamlebyers bestemor.

Så nærmer man seg enden av den smale gata. Turiststrømmen tiltar, det dukker gjerne opp juggelboder, fortausrestaurantene har dyrere øl enn for hundre meter siden og det kan se ut som det er noe interessant der framme.

Og så er smuget slutt og BÆNG! Gigantisk to tusen år gammel severdighet i strålende solskinn.

Du kunne ha gått nabosmuget isteden og aldri ant at du var i nærheten av Pantheon engang. Sånn er det tydeligvis med alt i hele Roma, man bare runder et hjørne eller går inn ei åpen dør på ei kirke som ser ut helt som alle andre, og så blir man overfalt av verdensberømt kunst og arkitektur. Plutselig Forum Romanum, plutselig Caravaggio, plutselig Trevi-fontenen. (Det er stilig.)

Jeg var i Roma i embeds medfør og embedet medførte en del spasering til og fra konferanselokaler, langs brede fortau dekorert med valgkampplakater. Det tok meg en halv dag med spekulering før jeg kom fram til et tilfredsstillende svar på det spørsmålet her: Hvem er det som systematisk har vært rundt og herpa alle motstandernes plakater med sprittusj?

Rekke på rekke med plakater, fra alle tenkelige partier - alle logoer er blitt kryssa over på mistenkelig identisk vis. Så til slutt kom jeg over denne varianten og alt blei klart som dagen:

Hvis ikke velgerne får se partilogoen sånn som den skal se ut etter at de har avgitt den riktige stemmen, så kommer de bare til å bli forvirra når de står der i valglokalet! De lureste PR-folkene tar konsekvensen av det her og tegner liketil inn penna som setter krysset. Mysterium løst!

Det var alt jeg hadde å si om Roma i denne omgang, ikke minst fordi det er seint og jeg må få sengklær på lugarkøya og slå av aggregatet (som er nytt og stillegående og gjør verden til et bedre sted, ikke minst for folk som bor og oppholder seg nært kaia der vi har fortøyd). Det er tokt og her ligger vi:

og på samme måte som de foregående år er det bare å gå til for eksempel denne nettsida, taste inn korrekt båtnavn og siden spionere av hjertens lyst. De første dagene er vi berggrunnskartleggingsassistenter på de ytterste skjær - la oss håpe på østavær og på gummibåtens samarbeidsvilje og på at det ikke blir baluba med fuglefredningsautoritetene på tross av at alle dispensasjonspapirer er i skjønneste orden.

I have been a fool for lesser things

Oppdatering to dager på rad! Det blir nok ikke noen vane, men så er det jo en gebursdag som er anledninga den her gangen og den er det jo viktig å få på rett plass til neste gang jeg lurer på hvilken dato det egentlig var. (Det er femte mai.) Jubilanten er ute på ekspedisjon og tar ikke telefonen, da får han finne seg i å bli hengt ut med både bilde og navn på internett isteden:

(de bomma såvidt på årstallet der, ser jeg)

Okei, unnskyld. Jeg har da en mengde bilder som er av den ekte herr samfunnsforsker Holand, det er ikke det. Mange er riktignok i kategorien støvler i solnedgang eller ryggen til en skiløper i det fjerne, men de kan vel være fine likevel.

For ikke å snakke om en klassiker i de kretser der jeg vanker i yrkeslivet: Målestokk i motlys ved interessant geologisk lokalitet.

Det er fint, og ikke så reint lite uvant, å plutselig ha fått et sånt liv der folk finner nye fjell til deg og tar deg med opp på dem. (Nå er det ikke alle som er bestigelige, såklart, vi nevner i fleng Forbordfjellet og det-høgste-punktet-i-Bjugn.) NSB har gode dager med all togpendlinga jeg bedriver for tida, og jeg hadde tenkt at de godt kunne få regne med den inntekta ei stund framover. Før eller seinere kommer også jeg til å lære meg kommunene i Nord-Trøndelag og landene i Afrika, og da får jeg nye quiz-kategorier å hevde meg i! Når det gjelder telemarkkjøring lover jeg ingenting.

Ivar lager livsfarlig god pesto og kan hele Abba-repertoaret, og han har en skikkelig skikkelig stor TV som viser actionkomedier. Gratulerer med dagen! Du er en fin fyr, det har jeg til og med hørt at de har sagt på radioen.
 
Og se her: Firlinger!

Har DU noe ull?

Ny maimåned, ny turné! Første etappe gikk til Inderøya med fjæresykling og ølsnobberi og støtting av det lokale næringsliv, andre etappe foregår i kjeldress til knes i lam. (Videre kommer Roma og Trondheim og Øksnes Vestbygd, etter planen, men det får det heller meldes fra om fortløpende.)

I heimhuset er alt som det skal, kleskoden er stilongs og mor mi baker store marsipankaker når eldhusabstinensen gjør seg gjeldende - det er redusert åpningstid i anledning lamminga, nemlig. Arbeidsferien min kom ei uke tidligere i år enn den vanligvis har gjort (ifølge pålitelige nett-arkiver), og det merkes på en mjukere start og på at ingen dyr er fått kommet på mark ennå og på at matmora på Elvenes ikke har fått ta imot et eneste lam så langt i år, men det skal det nok bli rikelig med anledning til fra og med i morrakveld.

...Og med det har jeg stilt meg sånn at jeg blir nødt til å få det her innlegget publisert mens det ennå er sånn nogenlunde lørdag! Den gikk fort, tida, men det har vært fint å være heime og føle seg høg og slank og til nytte.

(Resten av bildene av ferske blaute lam tenker jeg skal få vente til neste anledning.)

Gammelt nytt fra Jotunheimen

Nå er det vår og elvene i Innherred går tjukke og leirgrønne, jeg ser dem fra toget når jeg trosser alle geofarer for å få servert middag på Straumen en kveld. Det er en skummel narkis i vogna, han er sjuk og høglytt og plager stakkars tenåringsjenter (du ska bære pass dæ, kjerring, æ har revolver), men etter Åsen er han borte og da går det an å konsentrere seg om analog-blogging på store kopiark jeg finner i kontorsekken. Siden det snart er ei uke siden mor mi ringte og anklaga meg for å ha SLUTTA, så er det vel dags for å få formulert de siste billedtekstene fra den ferien som forlengst er forbi. Så her går? (Men jeg er ikke på toget nå lenger, nå er jeg på sofaen i Fyrstikkeska og her har jeg både internett og et kopiark som jeg kan skrive av.)

Altså: Bilder.

Jeg har kvikklunsj-åkleet fra veggen over ei av talløse Vågå-senger.

Jeg har utsikten mot en Glittertind som er himla langt unna i finværet, om det kanskje er lett å lure seg sjøl med at toogeihalv mil, det er da slettes ikke noe å rynke på nesen av, spesielt ikke når det er første dag og ingen har fått gnagsår enda og blitt lei og sliten, og ikke holder det på å bli mørkt, og ikke har Turistforeningens bandvogn kommet åmende opp gjennom Veodalen og plukka med seg alle de som virkelig ikke syns det var så artig i det uendelige sporet lenger og heller ville rekke betjenthyttemiddagen.

Jeg har noen tilfeldige folk på tur ned fra den samme Glittertinden dagen etter, i det samme finværet, jeg blei nødt til å stoppe dem siden de var så fine og jeg kan vel ha kommet til å si noe sånt som at det her blir et blinkskudd som jeg skal tjene meg rik på å selge til blader og nettsider (men nå fikk dere det helt gratis her isteden).

Jeg har utsikten fra 2460 meter med eller uten bre, med noen søsken som baser hverandre på trygg side av toppskavlen (huff) og andre søsken som står sivilisert i ro og fryser, og antakeligvis med kameraet pekende i retning Galdhøpiggen sjøl om opplysningene rundt dennes eksakte geografiske posisjon hadde vært litt mangelfulle på oppturen.

Jeg har et øyeblikk fra egen nedkjøring, da jeg en stakket stund lå nesten først i feltet og det foreløpig ikke var noen som hadde måttet vente på meg (jeg kjører nemlig en strikt overlevelsesstrategi når jeg skal ned fra fjell, og den har funka utmerket så langt - eneste aberet er jo at reisefølget blir kalde og sultne og begynner å kjede seg og lure på om det kanskje kan spøke for middagen denne dagen OGSÅ...).

***

2012-skisesongen var over rundt 14. april, leser jeg meg fram til, og nå når Jonathan har vært på besøk helt fra Svalbard og skifta dekk på sykkelen min og når det bare er et par dager til første del av årets skjellsandtokt (ikke med meg, for jeg sparer min innsats til rundt søttendemai) og når gåsa ploger i vei med stø kurs mot Frosta og når huseieren har funnet blåveis i bedet, så tenker jeg vel kanskje at det er på tide å sette strek for vinterbildene i år. Skjønt jeg mener å huske at det var noen som trua med en aller aller siste tur i helga, så hvem vet?

Ett eneste representativt påskebilde før det blir for seint