Mor mi har gebursdag

...og jeg rekker akkurat å grave fram et arkivbilde før dagen er omme! (Det jeg ikke er riktig så flink til er å finne et bilde der ikke jeg sjøl er den som tar opp mest plass.)

Mi mor er ei topp mor, den beste jeg vet om - dere kan gjerne være misunnelige. Hun sender brød i posten og konkurrerer om morgenstemningsbilder på Instagram og liker å vite hvilket fylke ungene befinner seg i når de legger seg om kvelden - det er ikke ungene mer enn måtelig flinke til å gi beskjed om, men den ene har i alle fall en sporadisk oppdatert blogg som blei oppretta omtrent til det formålet. Til helga blir det Troms fylke, for det er der det er bursdagsfeiring! (Etterpå blir det Finnmark ei natt, og så Nord-Trøndelag.)

Nå skal det trykkes på publiser her, men først må jeg bare nevne at jeg har satt verdensrekord i sekstiårsgavelaging og i dag blei den helt ferdig! Jeg er så kry, men nå må jeg ti stilt for å ikke presse opp forventningene over det rimelige, oioioi.

Ikke kan jeg pakke inn gaven heller, den er jo fortsatt blaut. Hoho!

Skryt og hurra

Høsten går sin gang. Hytteturen var fin og det var fullt av snø på Fosen-fjellene, men her i lavlandet har det vel knapt vært minusgrader ennå og ikke meldes det heller, så det har ikke vært så mye grunn til vinterdekkbekymring så langt. Kameraet mitt er imidlertid fortsatt sund, sjøl etter at jeg skaffa meg et kjempelite skrujern og åpna det for å rikle på en del etter ei bruksanvisning jeg fant på internett, men den eminente Nikon-bruker Johan Faust var med på hyttetur og han har jeg fått låne noen bilder av så det ikke skal bli så tomt her:

(Det var en veddugnad-hyttetur, med medbrakt motorsag og med gode muligheter for kvistbålbrenning. Formålet var å gjøre NTNU-koiefolkene en tjeneste så man får lov til å booke ei hytte hos dem senere i sesongen en gang! Bra for alle, spesielt for de som fikk trena seg med øks og for den som var nyinnflytta og på sin første tur i Norge og antakelig lærte et og annet om lester og stilongs.)

Men overskrifta lover skryt? Da jeg kom på jobb etter hytteturen var det kommet epost til meg, og den lenka til dette her, og hvis det er noe i akademikerens arbeidsliv som hun har lov til å skryte av må det være at hun for første gang har fått publisert en artikkel, som førsteforfatter, i et ekte internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. PDF-versjonen er her, med navnet mitt og med figurene mine og med alle de vanskelige ordene som det for det meste slettes ikke er jeg som har skrevet, når alt kommer til alt, men sånn er det visst i publiseringsverdenen og det lønner seg å ha medforfattere som er glitrende forskere med engelsk som morsmål, for da blir artikkelen så mye bedre enn man skulle tro ut fra førsteutkastet (det VAR det jeg som skrev).

Ellers går det an å rope hurra for en fest på jobb der voksne vitenskapsmenn kledde seg ut som kanonkuler og tigre og omreisende sirkustelt, og der undertegnede hadde brukt opptil flere kvelder på å klippe i klær og sy gullborder på dem og høstet mye skryt for resultatet - dessverre uten noe kamera til å dokumentere innsatsen med. Og det er verdt et hurra at jeg får reise heim til jul med hurtigruta, og med følge! Endelig sjans til å rette opp att alle feil ifrå sist jeg skulle heim til jul med hurtigruta og blei stående akterutseilt igjen på kaia i Bergen.

Men den beste nyheten av alle: Den som er kollega med folk som er akkurat hakket over deg på avansert-fotograf-stigen, den kan ende opp med å få overta gammel-kameraet til han som kjøpte seg nytt i sommer og som nettopp hadde bestemt seg for å selge det forrige, med objektiv og alt! Og den enes gammelkamera ser nå ut til å bli den andres nykamera, med tusen nye muligheter og med fokusmotor og med større zoom og med en masse spennende knapper som det må finnes ut av. Hurra!

Surk og bæs

Det meldes regn og skletta til helga, jeg skal på hyttetur og kameraet mitt er sund.

Og ministerpostene er fordelt og gir grunn til skrekk og vantro, ikke minst hos oss som syns det er vits i at det produseres mat her i verden. 

Og vinterdekkene mine var nye i fjor, men nå er det sykkelen som begynner å bli gammel og da viser det seg at de har tenkt å slutte å lage sykler med hjul som de nye vinterdekkene mine passer på.
 
Og i går var vinduskarmen i Fyrstikkeska full av en svart og seigtflytende substans som ga klare X-files-assosiasjoner, jeg måtte ta grep og fikk substans under neglene. Ikke fikk jeg dokumentert det heller, for kameraet mitt er sund.

Og noen ting på jobb HASTER det sånn med at alle de tingene som bare haster i kursiv og ikke med store bokstaver blir lagt langt ned i bunken, og der ligger de og haster i vei og jo lenger jeg klarer å la være å tenke på hvor mye de haster, jo verre blir det å ta dem opp av bunken igjen! Ikke ser jeg noen ende på det heller, ikke foreløpig, og alle de andre dårlige samvittighetene kommer enda lenger ned i bunken. Jeg glemmer folk sine bursdager og får ikke svart på en eneste epost.

Men nå når Ivar skaffer meg masse uventa nettrafikk gjennom Braute si facebookside som jeg hermed lenker tilbake til i håp om at det vil være fordelaktig for google-rangeringa (gå dit og lik!) så må jeg jo til med å produsere nye innlegg for at ikke det her skal fremstå utelukkende som fembøringsblogg (den er nemlig her, og mye offisiellere), og da får det bare våge seg med innholdet! Et bilde skal jeg vel kunne klare å diske opp med, men jeg er redd for at det kan bli det siste på ei stund - for kameraet mitt er nemlig sund.

 

(Forresten blei det tre bilder, de kommer inn under kategorien "det motsatte av fembøring".)

"Hadd du tenkt at det går ant å bære en båt på to tonn?"

"Nei, æ trur ikke det, æ må se det først."

Klikk og se ti konfirmanter og tyve folkehøgskoleelever sette opp Braute-båten i Alta! Kallen i bilen er hundre prosent representativ for innstillinga til Skaialuft-publikum, som ellers gjerne er veltrente, turkledte menn i sin beste alder som står og flirer på parkeringsplassen når kvinner og barn driver presisjonsbæring av fembøring. Det er artig, da, det er bestandig artig, og Dagsrevy-reportasjen blei fin. Her er forresten mer av det samme, i nettavisform. 

Ivar bedriver instruksjon og kulturformidling med NRK-dekning

Etter at båten var parkert og ballasten langa opp fra flytekaia fikk den innlånte muskelkrafta servert suppe og så gikk de heim. De av oss som var kommet med fly eller hadde tilbakelagt minst tyve mil i bil i anledning oppsettdugnaden (dette inkluderer Martin som logga tredve dugnadsrelaterte mil i løpet av helga, og han bor i Alta) var slettes ikke ferdig med jobben fordet om Braute var kommet på land, for det skal jo vaskes og skrapes og smøres og flyttes og repareres og rigges vinter-presenning, og uheldigvis kunne det se ut som om flesteparten av de som kom på Finnmarks-oppsett i fjor kanskje hadde tenkt at det måtte være noen andre sin tur å reise til Alta denne høsten, for vi var virkelig ikke så veldig mange å fordele oppgaver på. Men vi gjorde en respektabel innsats og kunne klappe hverandre på skuldrene og velge hverandre inn i styret av hjertens lyst under årsmøtet.

Så fornøyde med innsatsen var vi at siste dagen premierte vi oss sjøl med å springe forbi så mange helleristninger vi kunne finne før flyet gikk! Det var ikke verst å for en gangs skyld få se noe anna i Alta enn båtforening, matbutikk, flyplassen og huset til Martin, syns jeg, og dessuten syns jeg at det er fabelaktig stilig med helleristninger og blir nok nødt til å se mer på dem en anna gang.

 

Fire dager i fjæra

(Torsdag 26/9: Haha, her sitter jeg på toget etter å ha fulgt slipp-alt-du-har-i-hendene-og-sykle-som-tusan-impulsen igjen. Det eneste jeg fikk med meg av reiselektyre var masteroppgaven min fra 2009, og den har jeg lest før, så nå omsider finnes det ingen unnskyldninger for ikke å kladde blogginnlegg om den der lagturen til Dorset.)

(Mandag 30/9: ...Men fra kladd og til publisering tar jo også gjerne sin tid, det er jeg den første til å skrive under på. Hadde vært fint å få ett innlegg til på septemberkvota, hadde det ikke? Den er litt ynkelig.)

Fjæra i Sør-England er noe for seg sjøl. Chesil Beach aller mest, jeg lurer på om det ganske enkelt mangler et ord på norsk for når badestranda vokser seg femten meter høg og er laga av glattpolert mandelpotetstor grus. Men Chesil var det bilde av sist, den over her er bybadestranda i Weymouth og den består av ujevne flintknoller og en million skjell av det som jeg finner ut må oversettes som kopulerende tøffelsnegl. (Jeg prøvde å ta med meg alle heim, de fyller opp vinduskarmen.)

Maringeologer på ekspedisjon (skråstrek badeferie) setter pris på gode kysterosjonseksempler, og det har de rimelig bra greie på i det som blei Englands første natur-verdensarvområde under navnet the Jurassic Coast. Det er bare å fylle lommene med den fine glatte flint-småsteinen i fjæra, havet vasker ut mer med det samme det raser noen tonn kalkstein ned på nytt. Hvis raset skulle ta med seg stien som alle turistene skal promenere på der oppe på klippekanten, så setter myndighetene opp litt piggtråd og anlegger en ferskere sti noen meter lenger inn.

 

(...farlig for folk OG for hunder.)

Det er et sympatisk system, men selvfølgelig åpner det for interessante problemstillinger når for eksempel en tyveåring som ikke bryr seg om klarteksten på fareskiltene skal barske seg for kjæresten og prøver å klatre opp den kjempebratte bakken fra stranda mens hun står nede og heier. Er det da lov å rope strengt til dem om geofarer mens man peker på sommerens ferske ras på begge sider av barskingen? ("Hei, vi er en gjeng med utlendinger som aldri har vært her før, men vi er sikre på at det du holder på med kan være livsfarlig.") Det blir vel pinlig, tenker jeg, om raset går mens tyve geologer står i fjæra og ser på uten å si et ord...

(Ellers er vel forøvrig ikke geologer aller mest kjent for å respektere adgang forbudt-skilt, når jeg tenker meg om. Men vi hadde guide, og det var han som var geofare-konsulenten i området. Så det så.)

"Path closed - cliff falls"

Bubbelur! Den ene er to hundre millioner år eldre enn den andre.

Det er nesten like artig å lete etter fossiler som å plukke molte eller sopp, men på samme måte som med molte og sopp er det aller artigst hvis det ikke har vært en haug med folk før deg på samme plassen og tatt med seg mesteparten av det som var der, da må du heller komme igjen tidligere i neste sesong. Tidlig på sommeren, kanskje, etter at vinterstormene og sjøen har tilintetgjort nok leirskifer til at amonittene som var inni ligger igjen som grus blant grusen. (Det får bli en annen gang.) Ellers er det fint å ha vært på lagturer før såpass at man er forberedt på all gåinga i tog:

Vi skal se på stein på Portland

Vi skal se på ras ved Lyme Regis

Vi skal se på en gjeng Statoil-geologer ved West Bay

Vi skal ikke bare se på lunsj og øl på puben ved enden av Chesil Beach

Har jeg sagt at det var skikkelig fint i Sør-England? For det var det, og det var spennende stein og trivelige folk å reise med - ikke minst nå etter at Ei Omorganisering har gjort at jeg ikke er sånn maskot-yngst på laget lenger - og planleggerne hadde gjort en grundig jobb og landa på ei løsning med veldig mange færre timer tilbragt på motorvei enn sist vi var på lagtur. Jeg fikk spise spekesild og blodpølse til frokost hver dag og har bada opptil flere ganger i Den engelske kanal.

Og hva er dette helt til slutt? Herdwick-sau!

Og morris-dansere!

(som jeg aldri hadde kommet til å kjenne igjen hadde det ikke vært for Terry Pratchett)

Og dessuten øl!

Plutselige unnskyldninger likevel

Ingen unnskyldninger! begynte jeg å skrive så kjekt, NÅ skal det meldes fra om Dorset. Før det blir altfor seint og man blir opptatt med å oppleve nye greier som må dokumenteres, altså.

...og akkurat så langt kom jeg, og så kom NICOLAS på besøk, og siden han til vanlig er spedbarnspappa og husoppusser i Kvaløyvågen, og sjøiskonsulent i nabolaget til Sildreveien, og sist jeg så ham muligens var et drygt år siden (lenge før både Leon-ungen og håndverkersirkuset), så var jo ikke det verken dagligdags eller forventa. Men så fint! Nå slapp jeg til og med å gå til postibutikken med den beibigaven som har ligget på utstilling her i evigheter, nå kunne han ta den med seg sjøl.

Så det var jo ei unnskyldning. Nå blir det ikke noe mer Dorset i dag. Og jeg som skal til Alta og alt, det kan bli en viss forsinkelse i oppdateringsskjemaet her. Ikke at det er noe nytt, eller for den saks skyld noe videre kritisk. Men det var fint i Sør-England, skal jeg hilse og si! Mye stein, blant anna.

Jeg sykla til Russland en tur

Det var litt lenger enn vi hadde trodd, og så kom vi ikke inn i selve Russland, bare til gjerdet. (Jeg har forresten vært i Russland før, så det var greit.) Fra gjerdet hadde det fint gått an å kaste stein inn i Russland, men det sto jo skilt der om at det var strengt forbudt å kaste stein inn i Russland, så det blei ikke noe av.

Den gule pinnen er norsk

 

Ellers var det jo riktig som heime i Øst-Finnmark! Men nå er det allerede lenge siden vi reiste derifra, og jeg har allerede vært og nakenbada i Børgin og produsert åtte kilo ripsgele i Vågå siden den gang, og straks blir det ny tur til utlandet på statens bekostning. Ikke til et hvilket som helst utland heller, men til et jeg ikke har vært i før! Dette kan sikre meg en bedre startposisjon neste gang det skal spilles Ticket to ride, noe som slettes ikke er til å kimse av.

Men aller først er det helg, og et styremøte som skal avsegstyremøtes - og aller aller først, som vanlig, er det leggetid.